Gretchen Wilson

White trash-folket har fått sin talskvinne.

CD: Å hylle USA, ned til den minste lille utpost eller bar, er blitt trendy. «Jeg er det største som har hendt hjembyen min,» synger Gretchen Wilson i «Pocahontas Proud» , ja, og hun har ikke tenkt å skuffe dem. Hun er stolt av sin bakgrunn som en «Redneck Woman» som ikke trenger dyre designerklær eller raffinert undertøy for å kapre gutta og som lar julelysa stå på hele året! Det eneste hun tenker på når hun fristes til å være utro er han som da vil forlate henne, og hun freser foraktelig mot høyhælte fristerinner som vifter med kredittkortet og vil stikke av med typen hennes i «Homewrecker».

Gretchen framstår som et friskt pust, låtene er fengende og hun er attpåtil country med hele seg. Hun er så country at de ti låtene klokkes inn på snaut 38 minutter, som de gode, gamle vinylplatene.

Men stemmen minner om veldig mange andres, og formelen er slett ikke ny. Og - bak den enkle, folkelige humoren bygger denne nye, tungt tv-annonserte countrystjerna opp under de samme reaksjonære kristne verdier som Bush har tenkt å vinne valget på. Problemet er at hun, når det kommer til stykket, er like markedstilpasset og forutsigbar - og like mye av en klisjé - som alle de andre countrydamene som helst synger om kjærlighet. Men hun har guts, det skal hun ha!