Gretne gamle jazz-gubber

Jazzfolket insisterer stadig på sjangerens enorme frihet. Men om noen tøyer i strikken får gamlegutta piggene ut. Da avslører de sin snobbete innsnevring enten det gjelder musikken eller måten den omtales på.

Sånn har det visstnok vært helt siden Miles Davis i sin tid brøt med datidas standard. Og slik er det fortsatt. Her hjemme må jazzfestivalene i Molde og Kongsberg fortsatt ta på boksehanskene når de forsøker å oppdatere programmet. Straks musikken beveger seg utenfor den vedtatte malen, er det ikke lenger jazz. Og da tar det ikke lang tid før den lille puritanske klikken med gamle jazzelskende radikalere begynner å rasle med sablene.

  • Vi som verken er på fornavn med Miles eller vokste opp med Duke Ellington, Charlie Parker og John Coltrane, skal trå særlig varsomt for ikke å erte på oss de gretne gamle gubbene.
  • Under den parole-liknende overskriften «Fri musikk for frie musikarar» kritiserer 68-eren Helgheim ordvalget i anmeldelsen, som åpenbart ikke følger den standariserte jazzterminologien. Ifølge eksperten kan man ikke skrive «uflidd techno» når det korrekte er «statiske pulsar». Det heter heller ikke «skolert jazz», men «akustisk improvisasjon» , må vite.
  • «Fra før Ellington, Mingus og Miles har det vore jazzens vesen å forholde seg til Samtidas Ulike Musikalske Uttrykk,» skryter anmelderen i sin ukentlige spalte. Men gleden over at «unge lydarar frå ny ståstad oppdagar jazzens kraft» , stikker ikke dypere enn at han bruker mer spalteplass på å irritere seg over nye musikkjournalistiske sjargonger, enn han faktisk gjør på å anmelde Bugge Wesseltofts banebrytende plate.
  • Nå er det snart på tide at gamlegutta slutter å forholde seg til jazzen som om den var deres eiendom. Sjangeren er inne i et generasjonsskifte, og det er patetisk å tviholde på den irettesettende og ekskluderende holdningen til jazz.

I søndagens utgave av Dagsavisen bruker jazz-spesialisten Roald Helgheim nesten en side på å korrigere undertegnedes anmeldelse av Bugge Wesseltofts glimrende nye album «Sharing», som fikk terningkast fem på denne sida for nøyaktig en uke siden. I anmeldelsen sto det blant annet: «Puritanistenes tid er forbi. Bugge Wesseltoft har levert den definitive brubygger'n mellom skolert jazz og uflidd techno.» Snakk om å banne i kjerka!

Men jeg skal gi Roald Helgheim rett på ett punkt - puritanistenes tid er definitivt ikke forbi. Inntil videre får vi unge trøste oss med Frank Zappa:

«Jazzen er ikke død, den bare lukter ille.»