Anmelselse «Brønnøya»

Grevlingen av Monte Cristo

Stein Sørensens «Brønnøya» er en pirrende utfordring til mette krimentusiaster.

STEIN SØRENSEN: Skriver original, krevende, interessant krim som bryter med de fleste sjangerforventninger. Foto: Ellen Sonja Klouman
STEIN SØRENSEN: Skriver original, krevende, interessant krim som bryter med de fleste sjangerforventninger. Foto: Ellen Sonja Klouman Vis mer
Publisert

Her kommer årets gavepakke til folk som synes at livet er for kort til å lese krim: Stein Sørensens «Brønnøya». Fra tid til annen kommer slike utfordringer, sannsynligvis fordi ca. åtte av ti tilbud fra bokhandlere og strømmetjenester for tida er formelbaserte spenningsromaner; litterært sukkertøy med kjent smak. Men kommer det noe med potensial til å verke litt ekstra i tennene, er det grunn til å skjerpe den kritiske nysgjerrigheten.

Stein Sørensens debutroman «4» fra 2016 var en slik bok, altfor full av intrikate gåter, intellektuelle henvisninger og humor til å kunne fordøyes i én tagning. I «Brønnøya» høyner han utfordringen, fra 520 til 540 sider, hvorav de siste 30 er en fotnote som er en slags oppklaring av plottet. Skjønt oppklaring?

Løse tråder

Hvis man velger å lete etter metaforklaringer i romanen, heter det et sted at: «Det som er fotnote i én tekst, kan være hovedhandling i ei annen bok.» Som for å gjøre forklaringen enda tydeligere, lar han en av hovedpersonene uttale seg slik om krimsjangeren: «Kvaliteten på en krim ligger jo ikke i løsninga på mysteriet, men i beskrivelsen av gåta. Det er nettopp fra det punktet trådene skal til å samles, at mange krimbøker rakner.»

Poenget, at løsningen er sekundær i forhold til spenningen i de løse trådene, uttales etter en tur på Cinemateket og gjensyn med filmatiseringen av Raymond Chandlers «The Big Sleep». Sørensen drysser av seg litterære og filosofiske referanser gjennom hele romanen. Edgar Allan Poe, Thomas Hobbes, Håvamål, Robert Louis Stevenson, Dante Alighieri, Alexandre Dumas, you name it … Alt er ikke bare namedropping. Bokas jeg-person, Jon Holm Matsen, er så til de grader å finne med nesa i ei bok, at onde slektninger kaller ham «Grevlingen av Monte Cristo».

Oppvekstroman

Mer enn en krimroman er «Brønnøya» en oppvekstroman med innlagte mysterier. Men godt krydret med kriminalitet, fra mordet i bokas åpning, til gradvis avsløring av økonomiske uhumskheter, hvitvasking av penger, stråselskaper, skatteparadiser og mafiøse konstellasjoner. For ikke å snakke om satanisme, okkultisme og internasjonal menneskehandel.

Men i bunnen ligger historien om Jon, gutten som vokser opp med en straffedømt revisorfar og en kronisk syk mor i kårhuset på familiegården til den steinrike onkelen David Holm. Jon Matsen er omkring 44 år idet roman begynner. Det er mai 2020, coronatid i kongeriket, og Jon befinner seg på ei hytte på Brønnøya i indre Oslofjord idet han hører hjerteskjærende skrik fra nabotomta. Han har altså vært et steinkast fra drapet på kjendisbloggeren Maria Ruge, men har ikke vært i stand til å gripe inn. «Hvordan ble jeg en slik person?» spør han.

Spørsmålet om hvorfor Jon utviklet seg fra en nysgjerrig og belest gutt til en handlingslammet tilskuer ved alle livets korsveier, er ledetråden i denne oppvekstromanen. Snarere enn å kjøpe fine forklaringer og diagnoser fra alskens terapeuter, finner han heller en form for gjenkjennelse i innledningen på Dantes «Guddommelige komedie»: «Till mitten hunnen på vår levnads vandring hade jag i en dunkel skog gått vilse och irrat bort mig från den rätta vägen.»

Farlig arv

Jon Matsen er «irritert, virrende og forvirra» idet han begynner tilbakeblikkene i romanen som beveger seg ikke-lineært i tid. 19 år tidligere ble foreldrene hans drept i en bilulykke i Singapore. Farens etterlatte bo viste seg å bestå av en gigantisk formue, en bunke avslørende forretningspapirer i en hemmelig leilighet, to brev til sønnen og en kode. 11 år før det igjen fikk Jon en sjelevenn, den jevngamle fetteren August, som onkel Holm plutselig fant for godt å erkjenne som sin utenomekteskapelige sønn og hente hjem fra kostskoler i utlandet.

Disse to guttene skal være uatskillelige i oppveksten, der Jon spiller villig annenfiolin for den supersmarte, klarsynte August. En tredje venn, felles fiende og nemesis dukker opp nå og da i historien, og to unge kjærester/venninner skal spille definerende roller i forholdet mellom Jon og August. Guttene deler leilighet og studerer begge medisin. Den lett pinglete Jon skal bli øyelege, mens robuste August visste allerede fra han var 14 at han skulle bli rettspatolog. Her skjæres det i lik.

Persongalleriet er mangfoldig og fargerikt i Stein Sørensens romanunivers. Plottene er intrikate og spekket med digresjoner og fotnoter. Dette er alt annet enn stringent og minimalistisk. Om man skulle sammenlikne fortellerstilen med noen norske samtidige, måtte det være Jan Kjærstad eller Thure Erik Lund. Men vær herved advart: Dette er en tålmodighetskrevende og labyrintisk roman. Og løsningen? Spør meg ikke.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer