Gribbefondene

Den siste tiden har vi fått høre stadig mer om en ganske så spesiell aktivitet. Det dreier seg om finansverdenens åtseldyr - fond som kjøper opp de fattigste og mest gjeldstyngede lands kommersielle gjeld for en billig penge. Deretter forsøker de med loven i hånd å inndrive gjeldens fulle beløp med renter og renters rente. Disse fondene blir treffende kalt gribbefondene.

Gribbefondene går etter land som nylig har fått internasjonal gjeldslette. Disse landene skylder ofte fortsatt store beløp til kreditorer som ikke har gitt gjeldslette, men som har gitt opp å få pengene tilbake. Gribbefondene kjøper opp denne gjelden til sterkt reduserte priser. De vet at internasjonal gjeldslette har gjort tidligere gjeldstyngede land i bedre stand til å kunne betale. Først gjennom forhandlinger og siden gjennom å saksøke og beslaglegge verdier, forsøker gribbefondende å tvinge de fattigste og mest gjeldstyngede landene til å gjøre opp for seg.

Storbritannias nye statsminister Gordon Brown kritiserte nylig gribbefondenes aktivitet, som også var tema for en nylig høring i den amerikanske kongressen. Dette viser en gryende felles forståelse verden over: Begrenser vi ikke gribbefondenes aktivitet, risikerer vi at de fordelene fattige utviklingsland har fått gjennom gjeldslette undergraves.

41 land er av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet kvalifisert til å få gjeldslette. Verdensbanken har allerede gitt mer enn 240 milliarder kroner i gjeldslette til 30 av disse landene under det såkalte HIPC–initiativet (Highly Indebted Poor Countries) og det parallelle initiativet for multilateral gjeldslette, MRDI (Multilateral Debt Relief Initiative). Mange andre multilaterale og bilaterale kreditorer har også bidratt. Takket være dette, kan land som Ghana tilby mikrokredittlån til bønder, bygge klasserom for barna sine og finansiere vann- og helseprosjekter for de fattige.

Gribbefondenes aktiviteter truer og underminerer slike tiltak. Et eksempel er rettsaken mellom Donegal International Limited og Zambia. I april bestemte en domstol i London at Zambia må betale 93 millioner kroner pluss en del av saksomkostningene til Donegal International. Donegal kjøpte gjelden fra den rumenske regjeringen for mindre enn 24 millioner kroner, men stevnet Zambia for totalt 330 millioner kroner.

I 2005 ble det antatt at mer enn en tredjedel av de 41 landene som mottar gjeldslette hadde blitt saksøkt av til sammen minst 38 kreditorer. Kjennelser i til sammen 26 av sakene, antas til sammen å beløpe seg til seks milliarder kroner. Og flere kjennelser er ventet.

Land som utsettes for gribbefondenes aktiviteter blir ofte tvunget til å bruke sine knappe ressurser på svært kostbare rettsprosesser. Trusselen om at utenlandske verdier kan bli beslagslagt i rettsprosesser øker også sansynligheten for at disse landene blir mindre åpne i forvaltningen av sine verdier. Fattige land med stor gjeld har fra før store utfordringer knyttet til fattigdom, korrupsjon og begrenset administrativ kapasitet. De burde ikke i tillegg få de ekstra byrdene gribbefondene lesser på dem.

Som forvalter av HIPC-initiativet fortsetter Verdensbanken å be alle kommersielle kreditorer å gi gjeldslette på samme vilkår som andre kreditorer. Men dette er basert på frivillighet, ettersom det ikke finnes lover som kan tvinge kreditorer til å delta i gjeldsletteoperasjoner. Å stoppe gribbefondenes virksomhet gjennom lovtiltak er også vanskelig. Andrehåndsmarkeder for gjeld – hvor gribbefondene opererer – tjener i utgangspunktet en funksjon. I land med en bedre økonomisk situasjon, kan andrehåndsmarkedet bidra til høyere effektivitet i kredittmarkedet. Men de aller fattigste landene faller imidlertid lett som ofre for gribbene i dette markedet. Gribbefondenes aktivitet er altså juridisk sett legitim. De moralske aspektene ved deres virksomhet er mer diskutable.

Hva kan vi så gjøre? Som en begynnelse kan Verdensbankens såkalte ”Debt Reduction Facility” bistå HIPC-landene i å kjøpe opp og slette sin kommersielle gjeld, slik at de ikke blir et bytte for gribbefondene. I løpet av de siste 17 årene har denne ordningen finansiert tilbakekjøp av kommersiell gjeld i 21 land og slettet gjeld for mer enn 48 milliarder kroner. Verdensbankens myke gave- og utlånsvindu (IDA) har nettopp forlenget ordningen for tilbakekjøp av fattige lands kommersielle gjeld til 2012.

Vi kan også bistå gjennom å redusere gribbefondenes tilgang til å kjøpe opp gjelden. Sist måned anmodet Norge og de andre landene i kreditorforumet Parisklubben alle bilaterale og kommersielle kreditorer om å ikke selge sine fordringer i de fattigste landene til kreditorer som ikke har til hensikt å delta i gjeldslette. Verdensbanken støtter Parisklubbens anmodning.

Det internasjonale samfunnet kan ikke sitte og se på at gribbefond fortsetter å undergrave internasjonal gjeldslette. Fra et moralsk synspunkt er det umulig å akseptere at fattige land trues til å fylle bankkontoene til de rike. Det står for mye på spill, både politisk og økonomisk. Multilaterale, bilaterale og private aktører må alle bidra i kampen mot gribbefondene.

I løpet av de siste ti årene har Norge bidratt til sju gjenkjøpsoperasjoner ledet av Verdensbanken. Bare i år er Norge involvert i to slike. I Nicaragua kjøper man tilbake gjeld verdt nær åtte milliarder kroner. Operasjonen vil koste 380 millioner kroner. Norge bidrar med ti av dem. En identisk operasjon avsluttes nå i Mosambik. Den er nesten fullfinansiert av Norge.

Siden lanseringen av HIPC-initiativet i 1996, har mange fattige land fått en gjeld de kan leve med. Aktiviteten til gribbefondene vil kunne øke i takt med den gjeldsletten som blir gitt. Norge er beredt til å bidra i fremtidige gjenkjøpsoperasjoner og ønsker å samarbeide med alle ansvarlige aktører for å redusere byrden til verdens fattigste.

Land der gribbefondene prøver sine saker for retten, særlig USA og Storbritannia, kan også gjøre mer for å sikre sammenheng mellom utviklingspolitikk på den ene siden og og lovgivning for å beskytte private kreditorers rettigheter på den annen side.

Spørsmålene er vanskelige og sensitive. Det er likevel et behov for å undersøke hvilke muligheter vi har for å hanskes med gribbefondene. Full oppmerksomhet fra myndigheter, parlamenter, media og det sivile samfunnet vil kunne hjelpe oss med å finne svar, og kaste et tiltrengt lys over dette mørke hjørnet av internasjonal finans.

Fattige land

trues til

å fylle kontoene til de rike