Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Stormaktspillet

Gribbene rundt Venezuela

Det er stevnemøte med skjebnen i Venezuela. Folket og hæren kan begge tippe balansen i landet. Og rundt flyr USA og Russland som gribber, skriver Morten Strand.

Kommentar

Det er hard valuta, geopolitiske skillelinjer, og dype ideologiske motsetninger som preger spillet om Venezuela. Folket kan i prinsippet ha muligheten til å avgjøre kampen om makta i landet med en voldsom mobilisering i de ventede demonstrasjonene mot president og diktator Nicolas Maduro til helga. Presset kan bli så stort at det kan bli mer faneflukt fra hæren, slik at den til slutt skifter side.

Den selvutnevnte «presidenten» og opposisjonslederen Juan Guaido skrev i New York Times onsdag at han hadde hatt et hemmelig møte med landets militære, for å be dem skifte side. Samtidig som Maduro arrangerte et opptog med de militære, som sverget ham troskap. Det forteller oss verken om hæren er klar til å bytte side, eller om den vil være tro mot Maduro. Men det forteller oss at hæren kan komme til å spille en hovedrolle i det nasjonale dramaet, enten ved å fortsette og støtte Maduro, ved å melde overgang til opposisjonen, eller ved selv å ta makta.

Men spillet om Venezuela er enda mer komplisert enn venezuelanerne klarer å lage det selv. Spillet handler om olje og oljepris, stormaktsinteresser, og ganske mye penger. Men det handler også på en måte om ideologi, fordi Venezuela er en slags både provoserende og mobiliserende anakronisme i vår tid. Landet er fortsatt for noen drømmen en slags fallert «sosialistisk» velferdsstat, mens det i virkeligheten er et slags velkjent post-sosialistisk regime, preget av kleptokrati, korrupsjon og diktatur.

Det betyr at Venezuela både når det gjelder politikkens steinharde sider, som olje, penger og geopolitikk, men også ideologisk, er en slagmark mellom USA og Russland, i USAs bakgård. Sagt på en annen måte så er Venezuela også en kamp mellom en - i denne sammenheng - korstog-farende antikommunistisk som Donald Trump, og forvalteren framfor noen av den post-kommunistiske stabilitet-trumfer-alt tenkingen, Vladimir Putin. Venezuela er anda en kile som splitter de to «bestevennene».

I Venezuela er tallenes tale klar. Landet med verdens største oljeressurser er bare en skygge av seg selv. En tidel av de 32 millioner innbyggerne har flyktet fra landet på grunn av matmangel og hyper-inflasjon. 70 prosent av innbyggerne lider av underernæring. Hovedgrunnen til dette er at sanksjoner og manglende investeringer i oljeindustrien har senket eksporten til bare halvparten av hva den var på slutten av 1990-tallet. I fjor var eksporten på 1 245 fat råolje pr. dag, og prisen var bare en tredel av hva den var på sitt høyeste. Resultatet er økonomisk sammenbrudd i en olje-avhengig økonomi.

Også for Maduro-regimets viktigste politiske støttespiller, Russland, er tallenes tale klare. Russland har gjennom sitt statlige oljeselskap Rosneft investert store summer i oljeindustrien i Venezuela. Russland har også solgt våpen for milliarder av euro til landet som under Hugo Chavez og Maduro har framstått som en slags strategisk-ideologisk alliert. En sterk brodd mot USA har forent de to olje-gigantene Russland og Venezuela på hver sin side av kloden. Tilstedeværelse i Venezuela gir dessuten Russland en strategisk brodd i forhold til USA.

Men hvis krisa i landet ender med regimeskifte i Venezuela kan Russland ha tapt 13 milliarder euro på oljeinvesteringer, våpensalg og refinansiering av gjeld. Det er basert på kalkyler som verserer i russiske medier. Hvis en regimeendring får som resultat at det blir litt orden i Venezuelas økonomi, vil heller ikke det være godt nytt for Russland. Med mer olje på markedet vil oljeprisen gå ytterligere ned, og det vil være veldig dårlige nyheter for Putin.

Donald Trump har i Venezuela fått en kjærkommen avsporing fra den hjemlige Russlands-etterforskingen, som via en rekke av hans tidligere medarbeidere kommer stadig nærmere presidenten selv. Trumps støtte til opposisjonen og utfall mot Maduro har skapt frykt for at USA kan snuble inn i en spiral som ender med militært engasjement i Venezuela. Spekulasjonene ble gjødslet ved at Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton - administrasjonene fremste hauk - i helga ble fotografert med et notat der det sto «Venezuela 5000 tropper». Toneangivende EU-land har på sin side gitt Maduro en frist til søndag, for å arrangere rettferdige valg, hvis ikke vil også de støtte opposisjonen og Guaido.

Imorgen kan vi få en indikasjon på en retning, når opposisjonen mobiliserer stort. Men vil millioner i gatene i Caracas være nok til å overtale Maduro til å ta det russiske flyet, som i en uke har stått på flyplassen i den venezuelanske hovedstaden, til Moskva?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.