Griegs a-moll fra tanke til konsert

Ved avslutningskonserten på Festspillene i Bergen i morgen vil det belgiske ensemblet Anima Eterna framføre Griegs a-moll- konsert på originalinstrumenter. Vi får en anelse om hvordan konserten lød da den ble urframført i København for 137 år siden.

KLAVERKONSERT I A-MOLL, OP.16 av Edvard Grieg vil alltid være et lysende eksempel på at en stor tanke kan fanges, utvikles og legges ut i form av musikk. Fra start til slutt er det den samme store idé som utdypes og fargelegges. Uansett på hvilket sted vi går inn i konserten, så er det aldri noen tvil om at det er i a-moll-konserten vi er. Og i dette verket har Grieg valgt den dristigste av alle åpninger - nemlig å spenne opp hele lerretet med bare én takts paukevirvel som forberedelse. Når den første akkorden smeller, står hele konserten med alle dens farger og sjatteringer i denne bergkrystall av en akkord. Vi behøver ikke mer for å se for oss /høre hele konserten.

DET ER HER VI FINNER parallellen til Ibsens «Peer Gynt». I åpningsreplikken «Peer, du lyver!» ligger hele dramaet presenterert. Både i a-moll-konserten og «Peer Gynt» brukes resten av tiden til å avdekke - som i en advendtskalender - innholdet og alle sjatteringer i denne komprimerte åpning. Åpningstonene i a-moll-konserten er Grieg-motivet. Så farer han gjennom hele registeret med motivet lenket sammen med en molltreklang ( e - c -a ). Motivet er jo som Grieg selv - verken dur eller moll - eller begge deler. Ja, livet er like eiendommelig som folkevisene, man vet ikke om de er tenkt i dur eller moll. (Edv. Grieg)

Artikkelen fortsetter under annonsen

MENS HAN STUDERTE i Leipzig, var Edvard Grieg svært opptatt av Robert Schumanns musikk og kunstfilosofi. Han opplevde også å få høre Clara Schumann framføre mannens klaverkonsert i a-moll i Leipzig høsten 1858. Dette gjorde et uutslettelig inntrykk på den unge Grieg. «Når man er ung, er hjernen som voks. Ethvert inntrykk sitter for bestandig». (E.G i Dagboken, 1906). Grieg har nok hatt Schumann i tankene da han selv ga seg i kast med sin egen klaverkonsert. De nygifte Nina og Edvard Grieg hadde flyttet fra København til Kristiania sommeren 1867. Det ble imidlertid mest arbeid for føden og lite tid til kunsten. Men da datteren Alexandra ble født i 1868, smilte i alle fall familielykken til kunstnerparet. Sommeren 1868 reiste de som en hel familie til København på sommerferie - Grieg for å komponere. Han etterlot kone og barn hos svigerforeldrene og dro sammen med vennene Edmund Neupert (norsk stor-pianist), C. F. Emil Hornemann (danske komponist) og forfatteren Benjamin Feddersen til Mothsgaard i Søllerød - et par mils vei nord for byen. Sistnevnte hadde leid et lite gartnerhus med klaver, og der kunne Grieg arbeide uhemmet og uforstyrret. Med vennene i nærheten opprettet de hovedkvarter for Griegs prosjekt på Søllerød Kro. Da sommeren var over, forelå konseptet til konserten. Den ble imidlertid ikke ferdigstilt i Søllerød. Instrumentering mm. måtte vente til etter hjemkomsten til Kristiania. Men der ventet jo også hverdagens trivialiteter med prøver, elever, pengeslit om dagen og ungeskrik og barnestell om kvelden og natten på loftet i Øvre Voldgate.

TROSS AVBRUDDET og de mange andre gjøremål, var kraften i a-moll-konserten så sterk at Grieg likevel maktet å ferdigstille den. 3. april 1869 fikk den sin urframføring i Casinos store sal i København. Neupert var solist og Holger Simon Paulli, dirigent ved Det Kongelige Theater, ledet framføringen. Grieg kunne dessverre ikke være til stede på grunn av sine forpliktelser i Kristiania. Men det var alle andre. Allerede under prøvene begynte ryktene å gå. Noe stort var på gang. Dirigent og orkester hadde fattet uvanlig stor interesse for det nye verket. De brukte fire hele prøver sammen med solisten. Konsertdagen opprant, og spenningen var på topp. Tilfellet ville at den russiske stjernepianisten Anton Rubinstein var i København. Han hadde velvilligst stilt sitt medbrakte flygel til disposisjon for anledningen, og han satt selvsagt i æreslosjen og fulgte det hele sammen med musikkeliten i Kongens By, med Gade og Hartmann i spissen.

FORVENTNINGENE ble mer enn innfridd. Både under og etter konserten var det uvanlig begeistring. Framføringen ble avbrutt av spontan applaus og jubel - ikke bare etter satsene, men også etter den store kadensen i første sats. Griegs venn Benjamin Feddersen ga en beveget framstilling av det hele, og solisten Edmund Neupert skulle nok gjerne ha delt suksessen med konsertens opphavsmann. «Din komposisjon ble fulgt med stor interesse. Mens ørene mine var opptatt av dine toner, tok jeg ikke øynene fra notabilitetene i losjen et øyeblikk. Jeg iakttok og forstod hver mine, enhver bevegelse, og jeg tør innestå for deg at Gade, Hartmann, Rubinstein og Winding var oppfylt av glede og beundring over ditt arbeid. Da Neupert gjorde pause for første gang i første sats - der basunene i samme øyeblikk setter inn - slo Rubinstein uvilkårlig hendene sam-men og overalt, hvor det var naturlig å applaudere, stemte så vel han som Gade, Hartmann og Winding i det alminnelige stormende bifallskor. Hvor jeg beklager at du selv ikke fikk ha den glede og nytelse det var å høre dette ualminnelige verk.» (Feddersen til Grieg 4. april 1869) «På lørdag tonet Deres guddommelige konsert gjennom Casinos store sal. Allerede etter kadensen i første del brast publikum i en sann storm. De tre farlige recensenter, Gade, Rubinstein og Hartmann, satt oppe i losjen og applauderte av alle krefter. Fra Rubinstein skal jeg hilse Dem og si at han er i sannhet forbauset over å ha hørt en så genial komposisjon; han gleder seg til å gjøre Deres bekjentskap. Han uttalte seg meget varmt om mitt klaverspill. De skulle sett Emil og Hansen etter konserten, de var nesten i ferd med å spise meg opp av glede over at alt gikk så fortrinnlig. Gamle Hartmann var begeistret, - Feddersen, som satt på balkongen, gråt hele aftenen.» (Neupert til Grieg 6.april 1869)

VAR DETTE da en kopi av Schumann? Jo, det er en klaverkonsert bygget på de samme formmessige prinsipper som vi finner hos Schumann. Men der stopper også de vesentlige likheter. Om både Schumann og Grieg var romantiske sjeler, gikk deres uttrykk i ulike, individuelle retninger. Det som bokstavelig springer en i øynene eller ørene, er Griegs framfusende, ungdommelige og glade musikk. Åpningen formelig koker over av dette livsbejaende humør. I tillegg har hele konserten dette griegske (omtalt som «norske»), folkloristiske drag. Gjennom dette glitter smyger så Grieg på sin særegne måte sitt spesielle sinnelag inn, ved å pensle ut denne ungdommelige lykke i moll.