Griegs kamp for Dreyfus

Det er nå 100 år siden Émile Zola skrev sitt berømte «J'accuse» i Paris-avisa L'Aurore til forsvar for den uskyldig dømte jødiske offiseren Alfred Dreyfus.

Zola fikk svi bittert for sitt mot både gjennom en dom og en lang landflyktighet. Nå foreligger det en utgivelse av et stort antall av Edvard Griegs brev. I den anledning kan man minne om at av de nordmenn som engasjerte seg til forsvar av Dreyfus, var Grieg kanskje den som fikk kjenne det hardest på kroppen. For Grieg var ideene fra den franske revolusjon om likhet, frihet og brorskap en ledestjerne gjennom hele livet.

Av hele sitt hjerte hatet han sosial urett, maktbrynde og snobberi. Grieg tok stilling for de svake, oppfattet seg selv som politisk radikal, og reagerte voldsomt på tyranniet både i Tsar-Russland og andre steder. Hundrevis av brev i samlingen avspeiler denne ofte noe oversette siden ved den norske komponisten.

En bedrift

Professor Finn Benestad, som har redigert brevsamlingen, har utført en bedrift gjennom et langt og møysommelig arbeid for å gjøre Edvard Griegs liv og verker tilgjengelig og kjent for publikum. Benestad har hatt hovedansvaret for komponistens verker i 20 bind, hvorav det siste kom i 1995. Hans velskrevne og innlevde biografi over Grieg, som han skrev sammen med Dag Schjelderup-Ebbe, er blitt et standardverk som er oversatt til flere språk. Benestad har også redigert en utgave av Griegs dagbøker, og i samarbeid med andre utgitt flere av de sentrale brevsamlingene. Nå har han som en sluttstein på sitt livslange Grieg-arbeid redigert dette enestående utvalget av komponistens brev i to voluminøse bind, i alt 1600 brev, den største samlingen av Griegs brev som noen gang er utgitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rettferdighetssans

De to bindene er en kilde til berikelse og kunnskap både for musikkforskere, historikere, kulturhistorikere og allment kulturinteresserte. De gir et innsiktsfullt bilde av komponistens inspirasjonskilder, av hans komponistkontakter, av hans forhold til familie, slekt, venner og til sine venninner - og av hans politiske og sosiale engasjement. Her finnes brev til Fridtjof Nansen og Christian Michelsen, til Jørgen Moe og Henrik Ibsen, til Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg og mange andre.

Grieg var som nevnt en radikal demokrat og humanist, og led med dem som ble utsatt for urettferdighet. Derfor engasjerte han seg dypt i saken mot Dreyfus, trolig sterkt inspirert av sin gode venn Bjørnson. Mens Grieg oppholdt seg på Aulestad hos Bjørnson i september 1899, fikk han et brev fra den franske orkesterlederen Édouard Colonne, som inviterte ham til Paris for å dirigere en framføring av noen av sine verker med det såkalte Colonne-orkesteret i det kjempemessige Chbtelet-teatret.

Colonnes brev kom til Aulestad dagen etter at krigsretten i Rennes igjen hadde funnet Dreyfus skyldig. På Aulestad var alle opprørt, og sterkt oppildnet av stemningen svarte Grieg følgende til den franske orkesterlederen:

«Ærede Mester

Idet jeg takker Dem for Deres elskværdige Indbydelse, beklager jeg meget at måtte meddele Dem at jeg efter Udfallet af Dreyfus-Processen ikke kan bestemme mig til at komme til Paris i dette Øjeblik. Som alle Udlændinge er jeg så indignert over den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret, at jeg ikke føler mig istand til at træde op for et fransk Publikum. Tilgiv mig, at jeg ikke kan føle annerledes, og forsøg at forstå mig.»

Sitert

Svigersønnen til Bjørnson, Albert Langen, som også befant seg på Aulestad, oversatte brevet til tysk, og trolig også til fransk, og bad om å få sende en kopi av det til «Frankfurter Zeitung». Grieg sa ja til det, og snart ble komponistens skarpe avslag referert og sitert i alle de store avisene i Europa. Det ble stort oppstyr. Grieg var verdenskjent. Hans ord ble tillagt stor vekt.

Truet

Hvilken harme det vakte i Frankrike, der han tidligere hadde gjort stor suksess, fikk han snart merke. Alt i oktober skriver han til Colonne:

«Jeg skulle gjerne vist Dem alle de infame brevene som jeg hver dag mottar fra Deres land. Æ...Å I går mottok jeg hr. Henri Rocheforts noble avis «L'Intrasigeant», adressert til «den jødiske komponisten Edvard Grieg!» Finale! Jeg er stolt av det. Leve Mendelssohn! Et av brevene fra Paris truer med at hvis jeg våger å komme tilbake dit, skulle jeg få 'et kraftig spark på det minst noble sted på kroppen'.»

Nå gikk det nesten slik den brevskrivende franske Grieg-hateren hadde varslet. I 1903 var Grieg igjen invitert til Paris for å framføre sine egne komposisjoner. De franske avisene oppfordret da publikum til å møte fram og demonstrere sin avsky overfor Grieg på grunn av det standpunkt han hadde tatt i Dreyfus-saken. Hvordan det gikk, har Grieg skildret i et brev til sin tremenning, bokhandleren og forlagsbokhandleren John Grieg i Bergen:

«Jeg blev da også mottaget af en klik blandt de 3500 Mennesker med en Pipen og Skrigen, så jeg ganske rolig lagde Taktstokken ned, steg ned fra Dirigentpulten og ventede ved Siden af den.»

Så helt høy i hatten kan likevel ikke den norske komponisten ha vært. Det var en «tredobbelt forsterket» politistyrke som måtte kaste ut bråkefantene, og han og Nina måtte hjem til hotellet ha politieskorte som omsluttet dem som «en kordon».

Grieg fikk også pryl av franske anmeldere. Særlig tok han seg nær av hva Claude Debussy skrev om han i «Gil Blas». Det forteller et brev han skrev til den franske musikkforskeren Michel-Dimitri Calvocoressi:

«Naturligvis beklager jeg også den totale mangel på forståelse for min kunst som kommer til uttrykk i selvsamme anmeldelse. Men det er ikke hovedsaken. Denne er og blir den giftige og respektløse tone som han benytter.»

Antisemittisme

Grieg er selvfølgelig klar over at det er Debussys antisemittisme og hans harme over Griegs standpunkt i Dreyfus-saken som ligger bak den svært så negative omtalen av hans konsert. Dette beklager han sterkt:

«Det er en talentfull kunstner som Debussy uverdig med vitende og vilje å si en usannhet for å sverte en kollega. Jeg poengterer sterkt: 'en talentfull kunstner som Debussy'. For jeg er i den heldige stilling at jeg ikke bare står uavhengig overfor hans dom over meg, men også kan betrakte hans musikk med sympati.»

«En Satans Historie er at Dreyfuslidenskaberne atter er sat i Bevægelse,» skriver Edvard Grieg til Johan Halvorsen i april 1903. Også hans egen lidenskap var det, helt til Dreyfus ble frikjent i 1906. I brevsamlingen som nå er utgitt er selvfølgelig Dreyfus bare en av de mange små fasetter i Griegs mangslungne og rike korrespondanse. Men de har faktisk det til felles at de fleste av dem setter lidenskapene i bevegelse, og vitner om beveget og intenst liv.