KLASSEREISE:  Campingvogn er blitt et tungt symbol i norsk politikk. Men må du stemme Frp hvis du elsker campinglivet?
Foto: Solveig Vikene / SCANPIX
KLASSEREISE: Campingvogn er blitt et tungt symbol i norsk politikk. Men må du stemme Frp hvis du elsker campinglivet? Foto: Solveig Vikene / SCANPIXVis mer

Grill, baby, grill

Norsk politikk er faen ingen campingplass, eller er den det?

Vi dro på campingferie til Danmark da jeg var liten. Det var et helvete. Det regnet sammenhengende i en uke, soveposene rakk aldri å tørke, propanen eksploderte og jeg ble tvunget til å kjøre berg- og dalbane. For som faren min sa: Du kommer til å angre hvis du ikke gjør det.

Det eneste jeg angret var at jeg åpenbart var født inn i en familie som var campingfaglig svak. Mens alle andre hadde svære telt som mest lignet små hytter med vinduer, potteplanter og plattinger, eller det gjeveste av alt, en campingvogn, måtte vi krype inn i et lite fjelltelt.

Vi var en skam for enhver campingplass og ble som regel henvist til det ytterste mørke, hvor heldigvis ingen kunne se oss.

Da jeg seinere fikk vite at faren min hadde hatt tilbud om en campingvogn, men takket nei, trodde jeg det hadde rabla for ham. Men av mors mumling skjønte jeg at hun heller ville dø av lungebetennelse enn å bli sett levende i en campingvogn.

I kronikken «Min klassereise» trekker statsviteren og bloggeren Malin Lenita Vik frem middelklassens forakt for campingvogner som en av flere grunner til at arbeiderklassen stemmer Frp. Campingliv ble på samme måte fremhevet av Magnus Marsdal i «Frp-koden» som en folkelig syssel Ap-eliten så ned på som harry.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I NRKs «Trygdekontoret» forleden kveld dukket campingvognen igjen opp, denne gangen som symbolet på det rurale og jordnære. Forfatter Vidar Kvalshaug drømmer seg tilbake til hjemstedet Averøy og i protest mot sin urbaniserte VG-kommentatorkone og rekkehuslivet i Oslo forlanger han i det minste å få anskaffe campingvogn. I den kan han kjenne på sin indre hillbilly.

Er det virkelig så banalt? Kan vi dele nordmenn inn i de som elsker campinglivet og de som ikke gjør det, også politisk?

Skillet er ikke lenger økonomisk. En campingvogn koster snart det samme som ei hytte på sørlandsstripa hvis du legger til doningen som skal til for å trekke den.

Det er snakk om kulturell kapital, som Vik så treffende beskriver i sin kronikk. Hun kommer fra et hjem uten bøker og aviser, hvor de så på «Hotel Cæsar», ikke Dagsrevyen, og hvor det aldri ble diskutert politikk, men alle stemte Frp. Overgangen til jålete sofaraddiser på Blindern var brutal og ekkel.

Hennes tese er at venstresida og middelklassen verken forstår arbeiderklassen, eller sin egen klasseposisjon.

Et ferskt eksempel var hånlatteren da folk klaget på at TV2 droppet «Hotel Cæsar» for å dekke terrorangrepet i Algerie. Cæsar-fansen mente nyheter fikk sendes i Nyhetene for dem som var interessert i slikt. På twitter hadde de aldri hørt noe så dumt og skammet seg over sine landsmenn.

Den norske middelklassen er ikke som andre. I mangel av adelskap kjenner den ikke sin privilegerte plass i midten, slik for eksempel briter og franskmenn gjør. Ideen om et homogent og klasseløst samfunn er noe av kjernen i sosialdemokratiet, og en ide ikke minst middelklassen ønsker å tro på når den hevder sine interesser. Å vite at de ikke deles av alle, ville straks gjøre det mer utfordrende.

Campingvognen er bare en illustrasjon på at dette er en illusjon, og at hver klasse har sine koder også her. En akademiker fra Oslo vest ville slite med å finne seg til rette på en campingplass. Det er to verdener som kolliderer.

Likevel skal man være forsiktig med å lese partipolitikk inn i det. Frp-koden fant på begynnelsen av århundret gjenklang, fordi Ap lå nede, mens Frp var i fremgang, særlig i arbeiderklassen. Slik måtte det være. Jens og direktørvenna hadde fjernet seg fra sine røtter. Det var et historisk skifte.

Ved siste valg så bildet annerledes ut. Mange velgere med lav inntekt og utdanning stemte riktignok fortsatt Frp, men enda flere var tilbake i Arbeiderpartiet. SV og Rødt har derimot aldri fått mange stemmer fra denne gruppen, som heller ikke leser Klassekampen eller analyserer sin posisjon i lys av Bourdieu.

Det er en stor del av arbeiderbevegelsen som aldri har skjønt SVs bekymring for torskerogn i Lofoten, og som sier drill, baby, drill.

Den tilfredse og bevisstløse middelklassen er en fristende skyteskive. Campingfaglig vil den alltid forbli svak og ubrukelig. Det er først i overklassen campingfolket kan kjenne seg igjen i båter utstyrt som eneboliger, ingen bøker og en hang til kjendiseri, vulgaritet og Frp.