Grimaser og gauling

Bare irriterende.

FILM: Du er Jack Black og kompisen din er Kyle Gass. Dere starter et tullerockeband mens dere går på skuespillerutdanninga. Dere kan spille, men bare sånn halvveis. Din skuespillerkarriere tar av og du blir en anerkjent komiker - jeg forstår virkelig ikke hvorfor. Kompisen din gjør det sånn halvbra på tv. Dere fortsetter å opptre med parodibandet på diverse arrangementer og siden du er et frisk navn i amerikansk komiindustri får dere solgt inn et prosjekt til tv-kanelen HBO.

Alt feiler

I løpet av seks episoder får dere tulle så mye dere vil, spille luftgitar og late som om bandet sliter med å etablere seg på rockescenen. Dette sendes i 1999 som en liksomdokumentar. Bandet, som dere har kalt Tenacious D, spiller inn plate i 2001. Plata selger godt siden du med «High Fidelity» og «Shallow Hall» er blitt filmstjerne. I år er dere aktuelle med filmen «Tenacious D in \'The Pick of Destiny\'».

Filmen, som tv-serien, viser hvordan bandet liksom ble etablert og hvordan Tenacious D strever med å skrive verdens største rockehit. Løsningen er å finne «the pick of Destiny», eller skjebnens gitarplekter, smidd av djevelens venstre hjørnetann.

Handlingsmessig er dette totalt meningsløst. Noe som i og for seg er helt greit. Det er rockeparodiene, sketsjene og Jack Black-ismen som skal stå for underholdninga. Men alt feiler.

Trist klovn

For det første består majoriteten av parodieringen av lite kløktige rockeoperetter. For det andre er sketsjene av den virkelige håpløse sorten - det er begrenset hvor morsomt tjukk mann med luftgitar eller hasjpipe er. Og for det tredje, jo mer Jack Black vrenger fjeset, jo mer framstår han som en trist klovn i manesjen. Faktene hans - vi snakker utagerende grimaser, veiving med hender, skriking osv. - fungerer i små biroller, som i «High Fidelity». Men i lengden minner det om en hyperaktiv tolvårings forsøk på å få storebrors venner til å le for n\'te gang. Det er masete, lite morsomt og ikke en hovedrolle verdig. Uff.

Grimaser og gauling