Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Grimt og godt familiedrama

Familie på randen.

FILM: Jeg vil alltid forsvare at italienske skilsmissedramaer kalles opp etter posisjoner på fotballbanen, kanskje spesielt når de ikke insisterer på at ekteskap og fotball har noe felles. Denne filmen gjør ikke det, bortsett fra i en scene der den plagede reklamefilmfotografen Renato (spilt av regissøren selv) bekjenner til sin sønn Tommaso at han alltid drømte om å bli libero, altså en fri midtstopper, fordi «det er en god plass». Og det slår en at situasjonen til Renato etter at han kaster sin utro kone på dør, og blir aleneforsørger for to barn, ikke er ulik skjebnen til den jevne libero: Selv om rollen din på papiret er «fri», så ender du ofte opp som siste mann igjen i forsvar.

Det blir ikke bedre når hans kone trygler seg tilbake i familien. Med sin veksling mellom svik og hengivenhet, og med innfall som å komme inn på do og utbryte «skjuler du din lillemann for meg? Det var jo jeg som lagde den!» til sønnen Tommaso, forstyrrer hun ham såpass at han noen dager bare går rundt oppe på hustaket. Alessandro Morace, som spiller Tommaso, er en påminnelse om at det finnes to typer barneskuespillere: italienske barneskuespillere og røkla. Hans spill løfter «Libero» over det ordinære, og hans på samme tid modne og hjerteskjærende reaksjon når faren avskriver ham som sønn, fordi han vil dra på skiferie med nabofamilien, sitter i deg lenge etter at de voksne i denne filmen har gått tom for underlivsrelaterte banneord å slenge etter hverandre, og italienere har mange sånne banneord.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media