GRINGOS UNIDOS: Cornelius Jakhelln (til høyre) og Julian Blaue sender en skuffet hilsen fra Copacabana — og ber samtidig om noen real som kan gjenopprette halvgudestatusen. Foto: Nathan Trall
GRINGOS UNIDOS: Cornelius Jakhelln (til høyre) og Julian Blaue sender en skuffet hilsen fra Copacabana — og ber samtidig om noen real som kan gjenopprette halvgudestatusen. Foto: Nathan TrallVis mer

Gringoisme i det nye midtens rike

Trenger vi en ny selvforståelse for det vestlige menneske?

Stadig vekk hører vi fanatikerne rope: Europa, våkn opp!

Vi, gringoer i den nye midtens rike, svarer: Europa, sovn inn!

Vi sitter på den svarte stranda på Ilha Grande, en tropeøy utenfor Rio de Janeiro i Brasil. Bølgene slår stadig nærmere vårt hvite håndkle. Ute på reden ligger et hvitt cruiseskip. I likhet med oss er passasjerene gringos, utlendinger som tror de er kommet til et underutviklet tropeområde. Lent over rekka står Gringo og svetter under tropehjelmen. Den vestlige mannen reiser ut som en forsinket koloniherre, håper å bli dyrket for sin kulturelle overlegenhet og sterke valuta.

I virkeligheten klatrer ikke Gringo lenger oppover økonomiske og kulturelle rangstiger. Gringos behov blir ikke lenger tilfredsstilt av ivrige innfødte. De nye middelklassene vokser fram i det som tidligere het den tredje verden, i den grad at vi kan snakke om den nye midtens rike. En gang var det å være hvit, fet og fattig i Vesten nok til å være rik, vakker og attraktiv i et u-land. Men vår sentrale posisjon er blitt en periferi.

I løpet av de ti siste åra har minst 42 millioner brasilianere (av en totalbefolkning på 201 millioner) blitt en del av den nye middelklassen. I 2002 utgjorde middelklassen 37 % av befolkningen, i 2014 vil den utgjøre 52 %. 41prosent av den nye middelklassens inntekter tjenes av kvinner. Den mest optimistiske befolkningen i verden er Brasil, og den mest optimistiske klassen i Brasil er den nye middelklassen. Mot denne bakgrunnen foreslår vi ordet gringoisme, for å beskrive Vestens overgang fra kunnskapsøkonomi til tiggerindustri: Nå er det det vestlige mennesket som ber sine tidligere koloniundersåtter om bistand. Koloniherren har tapt sin makt. I den nye midtens rike må Gringo innstille seg på ei framtid i tjenestevillighetens tegn.

Hils på Gringo, som reiser ut i verden for å erobre:

Kvinner: Gringo vil forføre den tropiske kvinnen med sin dannelse, velstand og vestlige eksotisme. Han reiser ikke for å undervurdere henne eller bruke henne seksuelt; Gringos hemmelige drøm er at dette skjer helt av seg selv. På grunn av Gringos kulturelle, økonomiske og globale overlegenhet vil kvinnen uansett beundre ham, undervurdere seg selv og gjøre alt for å behage.

Men den tropiske kvinnen er mer interessert i sin egen karriere. Også i den tropiske globaliserte verden er det nære ofte det mest eksotiske. Dannede og velstående menn finner den tropiske kvinnen — om hun ikke skulle være interessert i sin egen frigjøring — også blant sine egne.

Penger: Selv et fattig kulturmenneske som Gringo håper å rojalt kunne spandere på sine tropiske venner, drinker som er dyre for dem men billige for ham selv. I tropene vil Gringo få auraen til et godt menneske som uten fordommer gir oppmerksomhet og penger til alle fattige, i motsetning til tropemennesket.

Derimot må Gringo innse at tropene har en sterk økonomisk overklasse, som han ikke kan konkurrere med. Om Gringo er heldig, er han på høyde med tropenes nye store middelklasse: deres middelmådighet er hans middelmådighet. Som kulturgringo står han enda lavere i tropehierarkiet enn middelklassen. Gringo har all grunn til å sette seg under en palme med pappkruset, for å tigge de tidligere koloniboerne om penger.

Kultur: Gringo drømmer om et tropisk land med en kultur som er avansert nok til å kunne underholde ham, og primitiv nok til at han føler seg overlegen. Han vil at den tropiske kulturen skal være en synlig forlengelse av den vestlige, slik at alt peker tilbake på ham selv. Gringo vil inkarnere en høyverdig opprinnelse, mens tropemennesket skal være det takknemlige avbildet.

Men tropemenneskene har glemt sin opprinnelse. Om de har kulturelle røtter, er disse lagd av mandiok, en plante som bare gror i tropene. Da biskop Sardinha for 500 år siden prøvde å misjonere blant de brasilianske indianerne, åt de ham. Siden den gang har kannibalen vært et kulturelt ideal for en ny type mennesker, som inkorporerer det fremmede og gjør det til sitt eget, uten å føle seg avhengig av det. Gringo vil overalt se spor av sin egen kultur, men når han påstår at han er originalen, ler tropemennesket og sier: Du er kanskje frøet, men vi er blomsten.

Politikk: Gringo drømmer om å komme til et tropisk semi-diktatur, som er liberalt nok til at han fritt kan bevege seg i landet, og totalitært nok til at han kan framstå som et heldig menneske fra demokrati-slaraffenlandet. Gringo vil drive humanistisk misjonsvirksomhet, å komme med en gledelig frigjøringsutopi til de tropiske slavene. Han ønsker å fortelle om den frie pressen, velferdsstaten og gringolandets enestående utdannelsessystemer. Wannabe-intellektuelle tropemennesker skal lytte til foredraget med et misunnelig glimt i øyet.

Gringos virkelighet er at han kommer til en tropisk verdensdel, som har et velutviklet demokratisk system og som ifølge Wikileaks har mindre å skjule enn det mest ubetydelige landet i det åpne Vesten. Når Gringo snakker om stabilitet, refererer den tropiske wannabe-intellektuelle til en ny baile-funk-hit om den europeiske krisen. Men fordi Gringo ikke forstår ett eneste ord av teksten, må hans samtalepartner oversette den til engelsk. Gringo lengter etter å kunne bestille en caipirinha på bergensk, og drikke seg dritings uten å tenke på verdenspolitikk.

Byen: Gringos siste drøm er at han kan overgå tropemennesket i vestlig urban kultur: Kroppspleie, mote og gastronomi. Dette er sivilisatoriske selvfølgeligheter man i Vesten flaskes opp med allerede i barnehagen. Den urbane vestlige kulturen er Gringos andre natur, helt av seg selv vil han derfor være mer sofistikert enn tropemennesket som bare råder over den første naturen.

Gringos virkelighet er at det finnes et eget begrep for den manglende kroppspleien han legger for dagen i tropene. Lukten som resulterer av Gringos latskap kalles «cheiro alemão», den tyske stanken. Gringo er vant til å dusje én gang om dagen, der tropemennesket vasker seg tre-fire ganger. Vitaliteten i de tropiske barene gjør at selv en livlig kulturgringo framstår som en lite attraktiv nerd. Gringos siste sjanse er å forlate de velkledde tropemenneskene på dansegulvet, og sette sin blekfete kropp på gata. Fra sin plass under palmetreet kan han tigge om vitalitet, penger, kultur, urbanitet, demokratiske verdier og et smil fra den tropiske kvinnen.

Vi, kulturgringoer i den nye midtens rike, avslutter vår misjon med en nedslått hilsen fra Copacabana. Her står koloniherren med sin imperialistiske fane, og tiggeren med sitt pappkrus og skilt. Vi ser ut over en uoppnåelig overklasse, en sterk middelklasse og en vital underklasse, som alle tre har framtida for seg. Kristus på fjelltoppen ser ned på oss med utslåtte armer og sier til tropene: La ditt rike komme, la din vilje skje. Og til Gringo sier han: De siste er blitt de første.