Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Grip dagen

Smertefullt, dypt og vakkert. En poetisk og nær perfekt film.

FILM: I 1995 blir den franske Elle-redaktøren Jean-Dominique Bauby rammet av slag og havner i koma. Når han våkner viser det seg at han er blitt rammet av lock in-syndrom. Mentalt er han klar, men fysisk er han forandret. Kroppen hans lystrer ikke, men med et unntak: Han kan fremdeles bevege det venstre øyelokket. Ved hjelp av blunking - der han får opplest alfabetet og blunker hver gang han hører bokstaven han er ute etter - makter han å kommunisere med omverden. Og etter hvert også å skrive sine egne memoarer, tanker, frustrasjoner og opplevelser rundt situasjonen han er havnet i. Boka «Le scaphandre et le papillon» ble utgitt i 1997 til stor applaus. To dager etter døde Bauby. Han etterlot seg tre barn. Og en skjellsettende historie.

Unik og mesterlig

«Dykkerklokken og sommerfuglen» er en dypt rørende film og fortelling. Tematisk setter den livet i perspektiv, griper tak i deg, stirrer deg i øynene og ber deg om å gripe dagen. Omfavn livet, for pokker. Filmatisk griper den også. Julian Schnabel («Basquiat»), en av 1980-tallets mest profilerte billedkunstnere - en enfant terrible innenfor den amerikanske kunstscenen - presenterer Baubys historie på en unik og mesterlig måte. At han er nominert til Oscar for beste regi, og at han vant prisen for beste regi i Cannes i fjor, er ingen overraskelse

Klaustrofobisk helvete

Filmen åpner i det Bauby våkner fra koma og åpner øynene. Han er omringet av sykehuspersonell, og vi hører tankene hans. Det er som om vi iakttar tilværelsen gjennom et nøkkelhull. Fortvilelsen hans blir vår, da store deler av filmen foregår gjennom dette «nøkkelhullet», og inne i hodet til Bauby. Det skaper tilstedeværelse, og et innblikk i det klaustrofobiske marerittet det må være å bli fanget i egen kropp. Samtidig blir vi med Bauby på hans surrealistiske ferd inn i hans egen fantasi, drømmer og minner. Schnabel har klippet inn bilder av sommerfugler, av isfjell som faller i sjøen og av en person som befinner seg under vann i en urørlig, gammeldags dykkerdrakt. Det er poetisk uten å bli klamt og overtydelig, og det er rørende uten å bli melodramatisk. Filmen balanserer snertent mellom humor og maktesløshet, sorg og glede. «Dykkerklokken og sommerfuglen» er en film som stimulerer til ettertanke, en film som omfavner livet. Julians Schnabels pensel har aldri tidligere har vært nærmere det perfekte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media