Gripende debut

En deprimerende film, uten at det er noe galt med det.

FILM: «Hele greia er blitt farget av Ian. Men vi var ikke egentlig et dypt, tungt band», sier Joy Division-gitarist Bernard Sumner i «Touching From A Distance», Deborah Curtis’ biografi fra 1995 om sin ektemann Ian Curtis, Joy Divisions vokalist som hengte seg, 23 år gammel. «Vi pleide å ha det morsomt», sier Sumner. «Men ingen dokumentasjon vil vise det; ingen filmer, videoer eller noe vil vise det.»

Innslag av humor

Han tok litt feil. I Anton Corbijns jevnt gripende regidebut «Control» framstår verken bandet eller miljøet rundt dem som dypt og tungt, men her og der både frivillig og ufrivillig morsomt. Den frivillige humoren er det særlig Joy Divisions skruppelløse manager Rob Gretton som skaper; den ufrivillige dukker opp i en scene der Ian Curtis (spilt av Sam Riley) sitter ved hjørnet av sengekanten til sin belgiske turnéelskerinne Annik Honoré. Han gjemmer hodet i hendene, revet som han er mellom sin hengivne, men uglamorøse kone Deborah (Samantha Morton) og den kontinentale Pia Tjelta-kloningen Annik, som tilsynelatende mener det som en kompliment når hun sier til ham fra senga: «Ian, du deprimerer meg.»

Avmytologiseres

Det er spesielt sagt, men det er en god analyse av hvilken effekt Sam Rileys Ian Curtis-versjon har på seeren: Hans personlighet fortoner seg på samme tid gruvekkende og fascinerende, kanskje også fordi Rileys utseende minner om to av populærkulturens mest plagede nålevende, Pete Doherty og sønnen til Tony Soprano.

Filmens Ian Curtis er imidlertid ikke like dødsglorifiserende som musikkjournalister har forstått ham, demonene som driver ham til grunne i «Control» er først og fremst epilepsi, pillebruk og problemer i hjemmet. Denne forklaringen kan sikkert diskuteres – den strider mot konas teori om at han tok sitt liv fordi han idoliserte unge, døde kunstnere – men man kan ikke helt bebreide regissør Anton Corbijn for at han etter en mannsalder som rockestjernehoffotograf anser seg litt ferdig med å mytologisere kunstnere i hjel.

Visuelt perfekt

Corbijn er derimot ikke ferdig med å ikonisere dem. Bortimot hver eneste scene i «Control» er like slående som hans klassiske t-baneportrett av Joy Division, og det slår deg aldri at Manchester-omegnen kunne vært filmet med noe annet enn hans foretrukne svart-hvittlinse. Det eneste måtte være om det hele nesten kan bli for estetisert, det er vanskelig å ta inn at Ian Curtis skal ha skammet seg over ansiktshuden sin, når kameraet forstår ham som en evig kvisefri depperockpinup.

Ellers er det ingenting å utsette på Sam Rileys tolkning. Både den spastiske scenerytmikken, den avgrunnsdype vokalen og det skulende oppsynet fra bak trenchcoatkragen er blitt adoptert på så smakfullt vis at du går ut av kinosalen med en følelse av at «Control» denne høsten kommer til å gjøre det samme for trenchcoaten som den første «Matrix»-filmen gjorde for populariteten til den lange, svarte skinnjakka. Det er ment som en kompliment.