Gripende drama fra debutant

Drama fra virkeligheten, nøkternt fortalt og med stor menneskelighet.

Det kan like godt fastslås med det samme: «Lille mann» er årets gledeligste litterære overraskelse så langt. En personlig og tragisk historie som kunne vært på grensen til det private, men som framstår så oppriktig gripende at jeg knapt kan huske å ha lest maken.

Vi følger en mors kamp for sitt nyfødte, hjerneskadde barn, unnfanget med prøverørsmetoden. En selvopplevd, fortvilende situasjon for forfatteren - i et sykehusmiljø der opprørte foreldre ofte blir sett på som ren tilleggsbelastning for personalet. Kanskje heller ikke uten grunn, slik Gaudernack reflekterer over i boka. Mens hun veksler mellom angst og håp, i en opprevet tilstand av smertelig morskjærlighet og frustrert kampvilje. Sønnen, hennes egen lille mann, kjemper samtidig tappert for livet med slanger og sonder stikkende ut av kroppen. Det er så man rett og slett blir kjent med det spesielle lille barnet, så uskyldig og ufattelig uheldig på samme tid. Det er en betydelig litterær fortjeneste, dette at leseren underveis kommer til å føle virkelig nærhet til den syke gutten. Han blir til en person, et menneske med egen verdighet. Og med stor forkjærlighet for å bade.

«Han spruter og sparker i badevannet i kveld. Slike små ting, som så tydelig gir ham nytelse og glede, er verdifulle. Hans nytelse blir hennes, slik hans smerte er som hennes egen. Hun kjenner ikke lenger grensen mellom egne og hans følelser og opplevelser.»

Slik er det, og stadig verre blir det underveis. Leserens og morens håp blir ett. Spenningen er konstant og hjerteskjærende. Hvordan vil det gå med den lille, spør man seg med oppriktig bekymring. Inger Johanne Gaudernack er litterær debutant. Menneskelig sett er hun svært erfaren.