Gripende ensomhet

Foreldrenes egoisme, innadvendt i ekteskapelige problemer, alkohol og skjellsord, er 12-åringen Katrines hverdag. Mer enn nok til et dårlig selvbilde blant skolekameratene, der hun tror hun er alene om å ha det vanskelig.

I manglende livsinnsikt og kontakt med jevnaldrende innbiller hun seg også at hun er den eneste som føler at utseendet er mislykket. Hun gjør seg mest mulig usynlig blant de andre.

Det er en gripende ungdomsroman erfarne og prisbelønte Annie Riis har skrevet. Hun gir et tett portrett av en ensom jentunge som flykter inn i diktning når livet blir for svart.

Men det tar tid før jeg forstår at kapitlene om Petra er Katrines fantasi. Lenge tror jeg at forfatteren har to parallelle handlinger. Det forvirrer. Men når vi oppfatter Katrines flukt inn i skrivingen, blir fortellingen hennes viktig. Fordi hun gjennom Petra får uttalt sine egne drømmer: Om å tilhøre en helt vanlig familie og å være den som kan ordne opp for andre. Den hun sårt trenger selv.

Det er nesten som å snakke med noen som hører på meg,» skriver Katrine. Petra-fantasien er Katrines måte å overleve på.

I Katrines virkelighet har hun vepsebol i hodet, sankthansbål i magen, og foreldre som kaster ekle ord på hverandre.

«Hvis det å være kjærester er å ha det slik som mor og far, vil jeg aldri i evighet bli kjæreste med noen i hele verden.»

Men så kommer det en ny gutt i klassen, ytre sett et nytt mobbeoffer ... «Rart å tenke på at nå er vi to stykker i klassen som er annerledes enn de andre,» tenker Katrine.

Boka har i et godt språk viktige budskap: Til foreldre om å krabbe ut av sløvende selvopptatthet og se sine egne barn. Til unger som sliter med personlige problemer som vil forstå at de ikke er alene. Til de «streite» ungdommene som vil skjønne at forskjellen egentlig ikke er så stor på mobberne og ofrene. Da har forfatteren oppnådd mye.