Gripende fortellerkunst

Ketil Bjørnstad forvandler kjærlig omsorg til strålende fortellerkunst i høstens roman om tyvetallet.

NÆRT: Den selvbiografiske historien er nerven i romanen til Ketil Bjørnstad, mener anmelderen. Foto: BJØRN LANGSEM
NÆRT: Den selvbiografiske historien er nerven i romanen til Ketil Bjørnstad, mener anmelderen. Foto: BJØRN LANGSEMVis mer

I femte bind av Ketil Bjørnstads romansyklus «Verden som var min» er vi kommet til 2000-tallet. Med en kraftanstrengelse på 828 sider fører han leseren gjennom et tiår brennmerket av terror, krig og finanskrise. Men det er ikke bare i den store verden mørket senker seg.

Også i den middelaldrende Bjørnstad har det dukket opp en sårbarhet og engstelig omsorg som forvandles til virkelig gripende fortellerkunst.

Ulykke og lettelse

Man merker det allerede i første kapittel. For Bjørnstad begynner ikke det nye årtusenet med lettelsen over at verdens sammenbrudd uteble ved overgangen til år 2000. I stedet starter det «da morgentoget til Hamar ruller ut fra Trondheim jernbanestasjon den første tirsdagen» i året.

Som lesere av tidligere bind vil vite, er tog og fly varsler om ulykke og død. I dette tilfellet Åsta-ulykken som kostet 19 mennesker livet.

Vekslingene mellom ulykke og lettelse, glede og sorg, liv og død snor seg gjennom hele romanen. Sterkest inntrykk gjør den selvbiografiske historien, og den er uten tvil nerven i boka.

Bjørnstad og journalistkona C. flytter fra Oscars gate til et gammelt hus ved Ljan med utsikt over Bunnefjorden, og deres hektiske liv fortsetter som før. Etter en av sine reiser med vennen, den syke og snart døende Erik Bye, merker Bjørnstad de første symptomene på hjerteflimmer. Likevel er det ikke egen helse som står i sentrum, men andres. Fremfor alt er skildringen av de gamle foreldrene i Frognerveien, av faren som stadig vekk faller og morens bekymringer, såre og kjærlige.

«Hva er erindring? Et sted i meg vil jeg alltid sitte på sykehjemmet med mor og far og huske dem til jeg dør. Disse årene er som tatoveringer i hukommelsen», skriver han.

Som en kontrast til sykdom og alderdom står Bjørnstads skildringer av hvordan kona og han adopterer ei jente fra Kina. Omsorgen og leken med datteren er kanskje romansyklusens høydepunkt så langt. Det forvandler den tidvis selvopptatte forfatteren og musikeren til en omsorgsfull og engstelig far på rørende og morsomt vis. Sammen med katten Kaos bringer datteren liv og røre inn i tilværelsen.

Mange tråder

Omkring denne selvbiografiske fortellingen befinner den store verden seg, og Bjørnstad fortsetter å beskrive hendelsene som formet tiåret. Visst er det interessant å lese om hans betraktninger om 11. september og krigen mot terror, om store og små ulykker som preget nyhetsbildet, og om kampen for å renvaske vennen Arne Treholt. Men innimellom minner det om å lytte til en gammel bekjent som nok en gang forteller hva han har sett på nyhetene og lest i avisene. Når Bjørnstad i tillegg legger ut om sine utallige musiker- og kjendisvenner, blir det rett og slett for mange tråder å følge.

Men Bjørnstad har åpenbart bestemt seg for hvilken form disse romanene skal ha. Så det er bare å krysse fingrene for at han får skrudd alle historiene enda bedre sammen i siste bind.