Gripende Fosse

Intenst-suggererende kortroman om sorg og savn i vestlandsk vintermørke.

BOK: Som dramatiker er Fosse en internasjonal berømthet med en imponerende produktivitet. Vi er noen som er formastelige nok til å sette Fosse høyere som prosaforfatter enn som dramatiker, og vi kan ikke annet enn glede oss over at han ikke har lagt prosaen på hylla. Men lista ligger høyt, særlig etter det lille mesterverket «Morgon og kveld». De første 10- 15 sidene av «Det er Ales» føles som et tilbakeslag. De velkjente repetisjonene virker manierte, og vi begynner å frykte for at boka ender i en (ufrivillig) selvparodi.

Men så fester Fosse grepet. I en intenst-suggererende stil formidles et sterkt følelsesinnhold som holder en i age til siste slutt.

Lilla bål

Vi befinner oss i et klassisk Fosse-landskap, et lite sted på vestlandskysten, med havet i umiddelbar nærhet, med høye fjell, innestengt, i et gammelt hus der to ensomme sjeler bor, eller har bodd. Det er november (eller mars), gråvær, mørke, regn, bølgene går høye. Men det lyser et lilla bål ved stranda og ute på sjøen. Et fantasifoster, et sinnbilde, et dunkelt symbol.

På nåtidsplanet befinner vi oss i 2002. Signe bor alene i huset. For 23 år siden forsvant Asle sporløst på havet. Men i Signes sinn er han fortsatt til stede. Hun står ved vinduet og ser etter ham, hun ligger på benken og ser seg selv ved vinduet, umerkelig glir teksten mellom de to tidsplanene, samtidig som den veksler mellom knappe dialoger og indre monologer, formidlet i det som kalles fri indirekte tale. Og med ett, i én og samme setning, skifter perspektivet fra Signe til Asle, og vi er med i hans tanker, denne skjebnesvangre, mørke novemberettermiddagen da han blir borte, uten at vi noensinne får å vite hva som faktisk skjedde. Til gjengjeld føres vi gjennom hans tanker mange år tilbake tida, til en annen skjebnesvanger dag, i 1897, da en annen Asle forsvant på havet, sju år gammel, i lek med en båt han har fått på sin fødselsdag.

I teksten parallelliseres disse to drukningsulykkene på en intrikat, men uhyre meningsbærende måte. Opp av fortidas brønn hentes den tidas aktører. Deres historie er som Signes historie en historie om tap og savn. Historien gjentar seg altså, men i et annet register.

Mørk bok

«Det er Ales» er ei mørk bok, der vær og landskap legger seg som et symbolsk raster over handling og følelsesinnhold. Men alt henger sammen i denne teksten, sinn og landskap, fortid og nåtid.

Vevd inn i det hele er også de flakkende flammene fra bålet. Både konkret og på symbolnivå stilles det i kontrast til mørket, som et gjenskinn av tekstens innerste hemmeligheter. Disse ties det om, fordi det knapt finnes noe språk som har ord for de tapserfaringene som ligger til grunn for hver eneste setning i dette fortettede sørgeskriftet.

Noen lar seg gripe av Fosse, andre forblir uberørt. Synd for de siste!