Gripende krigsdokument

I en kildesterk beretning kaster Kristian Ottosen ikke bare nytt lys over grev Folke Bernadottes enestående redningsaksjon for de norske fangene i Hitler-Tyskland. Lavmælt og nøkternt skildrer også Ottosen nazismens og krigens ufattelige grusomhet.

Forfatterskapet til den 77 år gamle Kristian Ottosen, som siden 1983 har utfoldet seg i en rekke bøker om tysklandsfangenes skjebne, er beundringsverdig. Det er et forfatterskap som kretser rundt en selvopplevd lidelseshistorie som Nacht und Nebel-fange. Slike ble sendt til hemmelige leirer, der de skulle arbeide seg til døde under mottoet «Vernichtung durch Arbeit».

Den 24 år gamle Kristian Ottosen var døende da han våren 1945 ble reddet av en av Folke Bernadottes mange hvite busser. I alt 30000 fanger, derav 1300 nordmenn og dansker, kom tilbake til livet og friheten takket være den svenske greven.

Mosaikk

Et menneske skal ha usedvanlig sjelsstyrke for å kunne skrive om skjellsettende unge år i dødens forgård og redningen ut av den. Fortrengningens brutale prosess er det mange av tysklandsfangene som har bukket under for. Ottosens nye bok, liksom hans tidligere bøker, er vitnesbyrd om at følelsenes voldsomme krav kan underordnes forskertrangens nøkterne tålmodighet.

I boka omtaler forfatteren seg selv i tredjeperson. Hovedsaken er ikke hans personlige historie, men de mange tuseners. Bakerst i boka gjengis en liste, utferdiget av Norges Røde Kors i mai 1945, over de nordmenn som ble reddet; den fyller 53 teksttette sider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det har vært et møysommelig arbeid å få alle bitene i denne mosaikken på plass,» skriver Kristian Ottosen. Boka hans, som er basert på et grundig kilde- og dokumentasjonsmateriale, innrammer visselig et detaljrikt og stort bilde. Her skildres episoder fra krigens ragnarok, Hitler-Tysklands maktkamp og fangekår i tyske konsentrasjonsleirer, fengsler og tukthus. Her portretteres Hitlers høyre hånd, Heinrich Himmler, motstandsfolk og hjelpere av ymse slag. Ottosen stokker biter fra den store og den lille historien sammen i en handlingsmettet og dramatisk mosaikk.

De alliertes invasjonsplaner høsten 1943 og våren 1944 var begynnelsen på en forferdelig krise i de tyske leirene. Det gjaldt å beseire Tyskland, for de allierte ble alt annet underordnet dette målet. Hyppige bombetokter medvirket til å gjøre fangenes situasjon akutt. Holdningen til den norske regjeringen i London var velmenende, men byråkratisk: Vær hvor dere er inntil hjelpen kommer. Det vil si, vent til Tysklands kapitulasjon.

Bernadotte

Da var det at juristen J.B. Hjort, som med sin familie var plassert i tysk husarrest, klekket ut en strategi. De norske fangene skulle reddes ut av Tyskland og bringes i sikkerhet i det nøytrale Sverige. Folke Bernadotte realiserte planen med hjelp fra Sveriges Røde Kors. Med de hvite bussene ble greven den reddende engel.

En utrolig avtale

Han fikk audienser hos selveste Himmler, øverste sjef for konsentrasjonsleirene, og fikk i stand en utrolig avtale om utlevering av de norske fangene. Han forsøkte også å få den til å omfatte de av jødisk herkomst. Ottosen viser til brev og dokumenter og går i rette med beskyldningene om at Bernadotte «glemte» jødene. De tyske myndighetene ville ikke utlevere jødene. Like fullt var det mange jøder, påviser Ottosen, som ble smuglet ut i de hvite bussene av norske medfanger.

Når Bernadotte lyktes i å oppspore de norske fangene, skyldtes det et nitid listeføringsarbeid som ble påbegynt av Wanda Hjort høsten 1942. Hun, som brakte matpakker og håp til nordmennene bak murene, hadde dyktige medsammensvorne: Slottet Gross Kreutz i hjertet av Tyskland ble, ifølge Ottosen, etter hvert en profesjonell etterretningssentral. Prestene i den norske sjømannskirken i Hamburg var også involvert.

I siste liten

Et fascinerende kartleggingsarbeid, som Ottosen nå rekonstruerer, lettet Folke Bernadottes redningsaksjon. Mange var de, som i likhet med Ottosen, ble reddet i siste liten. Da Tyskland kapitulerte 8. mai 1945, fant amerikanske styrker leirer med ubeskrivelige forhold. Spørsmålet er hvorfor de allierte ikke hadde foretatt seg mer tidligere. Vi vet jo nå at de kjente til nazistenes utryddelsesleirer fra starten av. Dette er et spørsmål Ottosen unngår, men så er det heller ikke skyldspørsmål den overlevende er opptatt av.