Gripende kvinneskjebne

Intenst, velspilt drama om kvinnes tragedie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Det fins ikke glede i «Gledens hus». Dette er depresjon av høy klasse.

Den som ikke blir litt trist til sinns av Terence Davies\' filmatisering av Edith Whartons roman må være velsignet med oseaner av optimisme. Filmen er verdt en forbigående nedtur - en svært vellaget historie om en kvinnes fall fra nåde og de sosiale konvensjonene som felte henne - full av subtile observasjoner og ditto dialog.

Gifteferdig

Det er i disse spissfindighetene det meste av spenning og dramatikk ligger gjennom to timer og 20 minutters selskap med New York-sosietetens fasadefikserte tilværelse anno ca. 1920. Lily Bart (Gillian Anderson) tilhører den, en ung kvinne i såkalt gifteferdig alder. Ekteskap er, som det sies, hva man er oppdratt til.

Hun bør dermed gifte seg til penger, men er stolt, vil være uavhengig og er egentlig mest opptatt av kvinnebedåreren Lawrence Selden (Eric Stolz), gjensidig interessert. I et miljø hvor lyst og svik skjules bak blondebehengt representasjon blir Lily et offer for en nådeløs vev av fordekt tale, kynisk manipulasjon og giftig løgn.

Gripende og trist

Ettersom ytre framtoning fortsatt har vekt, og samfunnet ennå i dag legger sosiale feller for kvinner på visse felt, har «Gledens hus» fremdeles sin tematiske aktualitet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer