Gripende, men problematisk

Det er med blandede følelser man vender siste blad i Tore Renbergs siste bok. «Renselse» er en ordentlig roman og så utvilsomt den unge forfatterens mest ærgjerrige og litterært sett mest konsekvente prosjekt til dags dato.

Mer velkomponert enn hans tidligere bøker, renere i linjene, sikrere i språket, i det hele tatt bedre gjennomarbeidet og mer enhetlig i sin struktur. Her finnes mange og lange avsnitt som det slår gnister av, en intenst-nærværende og poetisk-bevegende skildringskunst som man ikke kan unngå å berøres av, et dykk ned i et plaget menneskes sjel som setter tanker og følelser i sving.

Guds skygge

Men samtidig virker romanen så moteriktig med sin blanding av fortrengt seksualitet og pervertert religiøs lengsel, uavklarte familiebånd og umotiverte mord. At Renberg har lest sin Fosse og ikke minst sin Kjærstad er mer enn tydelig - selv om Renberg er altfor dyktig og selvstendig til å henfalle til epigoneri. At konseptet i «Renselse» likner det tilsvarende i «Rand» behøver man imidlertid ikke være litteraturviter for å se.

«Renselse» er en jeg-fortelling som forteller om en hjemreise. Jakob Malde er midt i 20-årene, og livet har ikke skikket seg for ham. I desember 1998 får han vite at hans far er død. Han sier opp jobben, setter seg inn i sin Polo og drar tilbake til Vestlandet for å følge faren til graven. Reisen hjemover blir også en reise bakover i tida. Jakob er et religiøst menneske. Faren er lege, men bestefaren og flere av hans aner har vært prester. Hva Jakobs religiøsitet bunner i, er ikke så lett å utgrunne. Da han var barn, viste Gud seg for ham, og han har det på sett og vis godt med sin Gud, en Gud som har fulgt ham som en skygge gjennom hele livet siden han åpenbarte seg for ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Synder

Jakob er en mann som har syder på samvittigheten. I alle fall mener han det selv. Og han får flere underveis på reisen, idet han tar livet av eller forsøker å ta livet av flere personer - tilsynelatende helt umotivert, slik tilfellet er med hovedpersonen i «Rand». Noen av drapene har seksuelle overtoner, andre synes på forunderlig vis å springe ut av et kontaktbehov eller et behov for soning eller stedfortredende straff - så paradoksalt det enn kan lyde. Det gir tråder mellom disse handlingene og tidligere begivenheter - i hans egen barndom, ja, helt tilbake til et mystisk dødsfall i begynnelsen av århundret, da et epilepsi-rammet spedbarn døde. Selv tror han seg å ha forvoldet en jevnaldrende lekekamerats død. At han har påsatt den brannen som hans egen mor omkom i, framtrer som et faktum - på tekstens premisser. Det første dødsfallet er han uskyldig i.

Med Jakob som tekstens absolutte bevissthetssentrum søker teksten å utrede de beveggrunner som ligger bak hans perverterte handlinger. Som sådan likner romanen en studie i et patologisk tilfelle, et menneske som står utenfor eller har satt seg utenfor det menneskelige fellesskap, men som samtidig på desperat vis lengter etter å tre inn i det samme, uttrykt dels som en regressiv lengsel etter å vende tilbake til det barndommens paradis som han i virkeligheten aldri har befunnet seg i, dels som en utspaltning i sitt eget sinn av en guddommelig farsfigur som forlener ham med den tro som gjør livet utholdelig. Underveis faller det skjell fra hans øyne. Likevel forblir han den han er. Romanen følger ham til reisens tragiske sluttpunkt da nettet for alvor begynner å snøre seg omkring ham.

Spalting

Men romanen er tenkt som noe mer enn en patologisk studie. Den handler også om den grunnleggende spaltningen mellom individ og samfunn. Som et refreng gjennom teksten lyder det: «Samfunnet kan ikke ta av for trykket, det finnes ikke noe sted å lette på trykket, samfunn og individ forstår ikke hverandre.» Det er i denne fundamentale spalten forestillingen om en gud dukker opp - slik tilfellet også er i Solstads «Professor Andersens natt», som «Renselse» også er beslektet med. Alt dette gjør romanen til en vaskeekte fin-de-sihcle-roman. Det er vel og bra, og på mange vis er «Renselse» en sterk og gripende roman. Men forfatteren har det litt for travelt med å forstå og forklare sin hovedperson, gi ham absolusjon, insistere på at han er et menneske som oss, i mange henseende et bedre menneske, et søkende menneske som er kommet skjevt ut, men som nettopp i kraft av dette har frelse-behov. I boken framstår Jacob Malde således som en Kristus-skikkelse i negativ.

Men til tross for at Renberg oppviser mye skarpsinn og religiøs innlevelse for å gjøre sin hovedperson troverdig, makter han likevel ikke helt å få meg til å tro på ham. Men det kan jo være min og ikke forfatterens feil.

Les utdrag fra boka!

<B>TORE RENBERG:</B> Skarpsindig og innlevende - men tror vi på ham?