Anmeldelse: Tordis Ørjasæter, «Vi er ikke alene»

Gripende og vondt

Tordis Ørjasæter skriver om annerledesbarnas smertefulle historie. Det gjør dypt inntrykk.

ANNERLEDES: 94-årige Tordis Ørjasæter skriver om barna som er annerledes. Selv hadde hun sønnen Dag Tore. Foto: Agnete Brun
ANNERLEDES: 94-årige Tordis Ørjasæter skriver om barna som er annerledes. Selv hadde hun sønnen Dag Tore. Foto: Agnete Brun Vis mer
Publisert

Byttinger, idioter, åndssvake, abnorme, tullinger eller skrullinger. Navnene har vært mange og vonde på det Tordis Ørjasæter kaller annerledesbarna, eller barn med psykisk utviklingshemming.

I 1955 ble Ørjasæter selv mor til Dag Tore. Han fikk etter noen år diagnosen autisme, på ei tid da de ble omtalt som «kjøleskapsbarna» fordi årsaken til autisme ble sagt å være kalde mødre. Nå har den nittifire år gamle forfatteren, kritikeren og professoren i spesialpedagogikk skrevet en gripende og innsiktsfull fortelling om vårt – eller først og fremst ulike forfatteres – forhold til disse barna.

Untermenschen

«Jeg prøver å la hver dag ha nok i sin egen plage og trøste mig med at i verste fall kommer hun til å lide minst, men det er hårdt når jeg kler henne og se på den lille ranke velskapte skrotten og de like, faste ben og armer og tenke på om den lille sjelen noensinne skal bli våken og bevisst eller om hun skal gå gjennom hele livet i den halvtåken hun lever i nu».

Dette skrev Sigrid Undset i et brev til sin venninne Nini Roll Anker i 1919. Det gjaldt datteren Mosse, som nynnet så vakkert, men ikke hadde språk. Og som bare roet seg på sin mors fang inntil hun døde i 1939, bare 23 år gammel. Ørjasæter, som i 1993 utga den Brageprisvinnende Undset-biografien «Menneskets hjerter», mener Mosse bidro sterkt både til morens intense forkynnelse av morsrollens betydning, og hennes innbitte hat mot nazismen. Barn som Mosse var som kjent «Untermenschen» i Det tredje rike, og av de som først ble likvidert.

Boka har undertittelen «En personlig historie om annerledesbarnet i litteraturen», og kan framstå litt rotete, gjentakende og assosiativ. Men språket glir lett og tematikken er preget av en dyp og smertefull innsikt.

Håpløse kamper

Ørjasæter skriver blant annet om Gabriel Scotts «De vergeløse» (1938) og filmskaperen Arne Skouens «Pappa blir voksen» (1966). Arne Skouen var far til Hege, som fikk diagnosen autisme. I selvbiografien skildrer han den håpløse kampen mot diagnosesamfunnet og institusjonene. Det gjør også Ørjasæter i «Boka om Dag Tore» (1976). For mye av litteraturen om annerledesbarna er skrevet av forfattere som selv er foreldre til barn med autisme, og et hovedpoeng for Ørjasæter er hvordan litterater og poeter best kan formidle virkeligheten til disse barna, deres søsken og deres foreldre.

Siste halvdel av «Vi er ikke alene» er en gjennomgang av skjellsettende bøker som blant annet Olaug Nilsens «Tung tids tale» (2017), Halfdan Freihows «Kjære Gabriel» (2004) og Lars Amund Vaages «Syngja» (2012). Den siste handler om Vaages datter G, der han skriver: «Det finst eit framandt land der slike som G bur. Det landet er midt inne i landet vårt, eit usynleg land i landet, eit skal inne i skalet, eit reservat som berre få kjenner. Eg gjekk med henne til det landet».

Det er til dette landet Ørjasæter bringer oss i denne bemerkelsesverdige boka.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer