Gripende om offer og bøddel

Visse romaner er så krevende å skrive om at ordene nesten stopper. «Samtaler ved Curlow Creek» av David Malouf er en slik roman.

David Malouf: «Samtaler ved Curlow Creek». Oversatt av Ragnhild Eikli. Aschehoug 233s. Kr 298,-

Ikke fordi den er utilgjengelig - tvert imot - men fordi den er stor diktning og har et slikt løft og en slik dybde at den vanskelig kan gis svar via anmelderformen.
I «Erindring om Babylon» (på norsk 1994) skrev Malouf om en australsk Kaspar Hauser, en hvit mann som vokste opp hos urbefolkningen og som ikke lenger husket sitt eget språk. Hvem er man når man står mellom to kulturer - den «siviliserte» og «den ville» - uten å kunne henvende seg fullt ut til noen av dem? I «Samtaler ved Curlow Creek» går Malouf lenger med dette temaet, i en tilsynelatende enkel historie om to menn som møtes i offer- og bøddelrollen.

Henging

Året er 1827. I den australske villmarka har en gruppe opprørere blitt fanget, den eneste overlevende, Daniel Carney, skal henges. Offiseren Michael Adair har ansvaret for at dødsdommen eksekveres. I løpet av nattetimene som gjenstår samtaler de to mennene. Ufrivillig utløser de hverandres innerste spørsmål og mest sentrale minner. Begge er irer, begge befinner seg på fremmed kontinent: Carney fordi han flyktet etter et drap i hjemlandet, Adair fordi han leter etter den yngre stebroren sin. Carney ser tilbake på et fattig dagdriverliv, Adair husker dagene som adoptivsønn i herskapshuset Ellersley hvor han og stebroren ble dratt mot samme kvinne, Virgilia, den eneste han i brev forsøker å forløse sin innerste stemme til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frihet?

Bøddel og offer - i hvilken grad har de to hatt frihet til å forme sine liv? I hvilken grad finnes friheten for hver av dem nå som den ene er utpekt til å ta livet fra den andre? På det ytre øker Malouf spenningen etter hvert som soloppgangen nærmer seg. Det viser seg at Adairs stebror kan ha vært leder for opprørsbanden den dødsdømte fangen tilhørte - dermed knyttes bøddel og offer nærmere. Dessuten er Adair en mann med respekt for det ubegripelige, en selvransakende person som ser rådvillheten som den naturligste konsekvens av vår eksistens i verden. Kan en slik mann fullføre en henrettelsesordre?

Nåde

Offer- bøddelforholdet er et uslitelig tema som fra klassikerne har gått over til kioskbøkene og spenningsfilmene. Den spenningen Malouf formidler ligger på et annet plan enn det refererbare. I en verden uten rettferdighet er vi nødt til å klamre oss til medfølelsen hvis vi skal ha håp om å beholde vår menneskelighet, tenker Adair. Jeg tror ikke begrepet nåde nevnes, men teksten trekker fram spørsmålet: Finnes medfølelse hos den som ikke har et håp om, eller i det minste et forhold til fenomenet nåde? Malouf lar leseren fornemme det sansbare ved livet, f.eks. ved en mannekropp, en så sterk organisme, i stand til å forårsake forandringer - men likevel uten evne til å få verden til å føye seg. Dermed går forfatteren inn i det ugripbare: «Hva er det i oss som gjør at vi er så splittet, at vi ønsker livet og samtidig er redde for det?» Hva er det som får oss til å kalle kroppen - det eneste som er oss - for «den»? Hva er denne vibrerende livsfølelsen som ligger så tett opptil dødsvissheten?

Bilder

I en scene lar Malouf fortelleren bli slått av forskjellen mellom minuttene lommeuret måler og «den tiden han hadde inne i sitt eget hode, som var uendelig og ikke hadde noe å gjøre med jordens eller solens bevegelser». Mot vissheten om at livet unnviker menneskelige forståelsesformer lar Malouf det moralske dramaet mellom de to mennene utfolde seg. Han skriver på en gjennomtrengende måte. Han skriver på samme tid undrende og kompromissløst. Han skaper bilder med en alvorlig skjønnhet, bilder som kan minne om renessansemaleres måte å la visse deler av menneskelegemet lyse mot mørk bakgrunn. Helt uten sentimentalitet helliggjør han livet. Bare sjeldent gode forfattere klarer å fortelle en historie slik at man følger med hvert sekund til siste side for å tenke: Dette var så rystende vakkert at jeg må lese det en gang til.

TOVE NILSEN