Gripende Rosie

Tenåring gåt til ytterligheter for å bli sett.

Patrice Toyes film «Rosie» er i det hele tatt en virkningsfull blanding av brutal realisme og poesi, en skildring av et traumatisk mor- datter-forhold med et i store deler dokumentarisk preg. Men «Rosie» er mer enn som så, og når denne triste beretningen framstår med varme, skyldes det regissørens omsorg for sine personer.

Elendighet

Ellers er det ingen grenser for elendighet, verken på personplanet eller i miljøskildringen - et belgisk byområde hvor alt er grått og nesten ingen andre mennesker synes enn Rosies verkebyll av en familie med et par tilskudd.

Hun angrer ingenting, sier hun i begynnelsen, plassert på en sikringsanstalt for ungdom. Hva det er hun ikke angrer, får vi ikke se før mot slutten. I tilbakeblikk presenteres en kjærlighetssøkende tenåring, en mor som ikke vil kalles mor, siden hun er ung og ikke vil støte vekk eventuelle menn. Rosies venn blir Jimi (Joost Wijnant), men hvem er egentlig han?

Beskt stillfarende

Regissøren er også ansvarlig for manus i en godt bygd opp film med mye besk dialog og en stillfarende tone. Den holder på interessen til siste slutt i sin nennsomme avdekking av forløpet.

Men «Belgia på film» burde nesten bli en studie. Landet minner om en skrekkfabel.