Grisebok

En kvinne blir til en gris. Samfunnet kurser mot et absolutt patriarkat og vipper mot økologisk katastrofe. Den unge Marie Darrieussecq sparer ikke på kruttet i sin sprelsk groteske debutroman, en blanding mellom framtidsfabel og samtidssatire.

Bokas forteller har vært så heldig å få jobb i et parfymeri, og blir på grunn av sin sunnhet og sitt rosa-friske utseende straks en av de mest populære damene der. Man skjønner fort at det ikke bare er parfymer og kremer som prøves på kundene i parfymeriets avlukker. Men ganske snart vil fortelleren nesten svulme i stykker forkleet sitt, brystene og baken vokser til groteske proporsjoner og hun begynner å utvikle kraftig grisebust over hele kroppen. Hun holder på jobben en stund til, siden mange kunder faktisk liker henne slik. Men snart blir det for mye både for direktøren og kjæresten, og kvinnen, som snart har antatt full griseham, står plutselig på gaten uten hjem og uten jobb. Og med en Dyrebeskyttelse som iherdig tråler Paris' gater, er ikke det noe enkelt liv.

Menneskeverd

Man kan si at dette er fortellingen om en ung kvinne som blir til en gris fordi hun behandles som en. Man kan også se det som en framstilling av hvor grotesk samfunnet kan bli dersom dagens økologiske utvikling får gå sin gang. Eller kanskje kan man si at det ganske enkelt handler om hva som skjer når noen blir fratatt menneskeverdet. Unge Darrieussecq er ikke helt stødig i nedslaget, men du verden for en idé, for en vellykket flørting med de forskjellige ufyselige mulighetene som ligger der.

Denne leseren føler seg som en gris selv etter å ha veltet seg gjennom den ekle, men dryppende uskyldig fortalte beretningen. Grisekvinnen, som forteller sin sørgelige historie fra en gang i framtida, ber innstendig om unnskyldning for at hun er nødt til å belemre leseren med sliktnoe. Men hun ser det som en nødvendighet at historien blir fortalt.

Megetsigende

Det er kanskje her romanen vakler noe, fordi forfatteren ikke tydelig nok viser hvor hun vil, og fordi alvoret ikke når fram _ eller ganske enkelt ikke er stort nok? Men siden det nå engang er et alvor her, i all den grisegrøssete humoren, lander romanen et sted mellom satiren og sivilisasjonskritikken. Og får ikke samme tyngde som den romanen det er mest nærliggende å sammenligne den med, nemlig Margaret Atwoods fabelaktige «Tjenerinnens beretning».

Begge bøkene skildrer samfunn hvor kvinnene utelukkende fungerer som tjenerinner og avlsdyr, men der Atwoods bok er dyptpløyende seriøs og konsekvent, vil «Suggesjoner» helst antyde og leke. Likevel er det en frisk bok, og mye av kraften ligger nettopp i dulgte hentydninger og megetsigende scener og hendelser. Blant annet finner grisekvinnen et skjult boklager med en bok av Knut Hamsun som handler om utryddete dyrearter som sild og hval.

Romanen har slått enormt godt an i Frankrike, og til å være en debutroman er den rett og slett forbløffende. Sissel Lie står for en sprek oversettelse, men det er noen rare setningsbygninger og kommasettinger her og der. Fordi romanen er holdt i en naiv og litt ubehjelpelig stil oppstår det innimellom tvil om hvem det har gått fort i svingene for.