Grisebra animasjonskunst

«Porco Rosso» er storslått og rørende.

WALT DISNEY UTTALTE en gang at «animasjon tilbyr en måte å fortelle historier på som kan bringe glede og informasjon til mennesker i alle aldrer, verden over, som ingen andre medier». Disney var mann for sine ord. I løpet av sin levetid maktet Walt Disney, godt hjulpet av en verdenskrig eller to, å etablere nærmest fullstendig hegemoni hva gjaldt tegnet film på det europeiske kontinent.

Europeiske serier som Tintin, Lucky Luke og Asterix må sies å være en veldig liten lillebror i den store sammenhengen, der merkevaren Disney representerer godhjertet amerikansk kulturimperialisme. De siste åra er verden likevel tilsynelatende blitt en smule mindre. Og Disneymonopolet utfordret.

SAKTE, MEN SIKKERT har asiatisk animasjonskunst tatt markedsandeler verden over. En av de mest anerkjente animasjonsfilmskaperne fra det fjerne Østen er japaneren Hayao Miyazaki, en regissør som for bare et drøyt tiår siden var ukjent utenfor egne landegrenser. Takket være sine slående vakre filmer og sine fantastiske og universelle historier, har han fått plass i folks hjerter kloden over. USA, Walt Disneys og den moderne animasjonsfilmens hjemland, har også falt for filmskaperen, og hedret ham med det amerikanske filmakademiets høyeste pris, Oscar.

NOE SOM HAR ført til at norske filmdistributører har åpnet for Miyazaki og filmene fra animasjonsstudioet Ghibli. Oscar-vinneren fra 2001, «Chihiro og heksene» hadde norsk kinopremiere i 2003, og to år etterpå ble «Det levende slottet» (2004) importert. Noe som åpnet lokket på en koffert fylt med tidligere Ghibli-produksjoner, som aldri var blitt vist på norske kinoer.

Heldigvis ble det tatt affære. I 2006 importerte Oro film «Min nabo Totoro» (1988). Den tjue år gamle filmen, om en sommer helt utenom det vanlige, hadde tålt tidas tann utmerket, mottok strålende kritikker landet over og gjorde det godt på kino. I fjor ble filmen om den kosteskaftflygende tenåringsheksen, «Kikis Budservice» (1989) importert. Og i morgen får «Porco Rosso» (1992) norgespremiere.

FILMEN OM DEN røde grisen bærer mange likhetstrekk med «Totoro» og «Kiki». Felles er den særegne og lett identifiserbare stilen, der karakterberikende detaljer blandes med maleriske landskapsmotiver. Filmene inneholder luftige flyturer som tar pusten fra deg - et signaturtrekk i Miyazakis produksjoner. Den stemningsfulle lavmæltheten er også gjennomgående for alle filmene. Man blir rolig av å se en Ghibli film. Og varm innvendig.

Likevel er «Porco Rosso» den av Miyazakis filmer som i større grad henvender seg til et voksent publikum. Ikke misforstå, dette er, som alle Miyazakis produksjoner, en film for hele familien. Men «Porco Rosso» er tydelig inspirert av amerikansk film noir fra 1940 og 50-tallet.

Mest av alt er den inspirert av Michael Curtiz romantiske kjærlighetsdrama «Casablanca» (1942). Likhetstrekkene mellom Den røde grisen, og den bitre, kyniske, likevel så godhjertede Rick Blaine (Humphrey Bogart) er mange. At deler av handlingen i tegnefilmen utspiller seg på en avsidesliggende nattklubb, der alskens røverpakk samles, og der en stolt, kvinnelig skjønnhet befinner seg, er nok heller ikke tilfeldig. De regimekritiske kommentarene like så.

Grisebra animasjonskunst

ENKELTE REFERANSER vil muligens gå - eller fly - over hodet på de yngste. Handlingen utspiller seg hovedsakelig i luftrommet over Adriaterhavet en gang mellom 1920 og 1935 - som vanlig er det vanskelig å plassere Miyazakis filmer i tid og rom - og vi møter piloten Porco Rosso. Rosso har mistet troen på menneskeheten, desertert fra det italienske luftvåpenet i protest mot økende fascisme, og bosatt seg på en øde, bortgjemt øy. Her ligger han i skyggen fra sin parasoll, drikker sin maltwhisky og røyker sine sigarer, mens han lytter på eteren etter mulige inntekter. Rosso er leiesoldat på de uskyldiges side, i kampen mot de pengehungrige sjøflypiratene. Pirater som aldri egentlig er nifse.

I Miyazakis verden er ren ondskap en fjern og abstrakt tanke. Og når døden skildres, figurerer den som en naturlig del av livet. Skildres død, skildres også kjærlighet. Litt vond kjærlighet.

Sammen med Joe Hisaishis treffende, emosjonelle komposisjoner, og egne filmatiske virkemidler, der han behandler sin tegnede film som en spillefilm og benytter seg av langsomme, beskrivende tagninger, gjør Miyazaki «Porco Rosso» til en rørende kjærlighetshistorie perfekt for det store lerretet. Karakterene fremstår svært levende. De forteller en egen historie i historien, om tidligere romanser, knuste hjerter, gamle venner og sterke meninger. Og det er her Miayzakis virkelige styrke ligger.

PLOTTMESSIG er filmene hans relativt enkle og til tider nesten handlingsfattige. I «Totoro» handler det om en mor som er havnet på sykehus. I «Kiki» er rammefortellingen ei jente som befinner seg i grenseland mellom barn og voksen. Og i «Porco Rosso» er det en jagerpilotkonkurranse, der en glatt amerikaner utfordrer vår venn, som utgjør rammen. Likevel føles filmene aldri kjedelige, men tvert imot berikende. Miyazaki har tidligere uttalt at halve arbeidet i en Ghibli-film ligger i researchen. Det er det lett å tro på.

Hver bilderamme, hver tegning er fylt med virkelighetsnære detaljer. Flyene i «Porco Rosso» er kopier av originaler, fascistenes uniformer er korrekte, og universet handlingen utspiller seg i forholder seg til fysikkens regler. I hvert fall nesten. Nå og da glimter det i små drops av magi. Ikke nok til at det blir kvalmende. Men akkurat nok til at Miyazaki viderefører Disneys mantra, og forteller oss at nå og da kan animasjonsfilm inneholde en kraft helt utenom det vanlige.

Vegard Larsen er filmanmelder og journalist.