Filmanmeldelse: «Pig»

Grisebra Cage i grisefilm

Nei, ikke en sånn grisefilm. En trøffelgrisefilm.

TRØFFELHELT: Det eneste Nicolas Cage vil i «Pig» er å finne grisen sin. SPOILERADVARSEL: Denne traileren avslører altor mye av filmen, mener Dagbladets anmelder. Video: Another World Entertainment. Vis mer
Publisert

Nicolas Cage er en sånn skuespiller man veksler mellom å tenke at er genial eller bare klin hakke gal.

Prosjektene han velger å takke ja til spenner hele spekteret fra superkommersielle, via kunstneriske og eksperimentelle, til «hvordan i alle dager kom dette manuset i det hele tatt forbi dørvakten din, og hva hadde du fått i deg da du takket ja?»

Måten han tilnærmer seg rollene på er like uforutsigbare. Det kan være alt fra letargisk minimalisme, via finstemt oppriktighet, til manisk overspill som får deg til å se over skulderen etter et skjult kamera.

Du vet aldri hvilken Cage du får, og det kan synes helt vilkårlig hva han tar med til hvilket prosjekt. Det er jo også litt av moroa.

Det eneste som er sikkert, er at det aldri er uinteressant.

Ofte bommer han totalt. Men når det funker, så funker det. For et kvart århundre siden vant Cage Oscar for «Adjø, Las Vegas», men det er i «Pig» at han gjør kanskje sin beste prestasjon noensinne.

«Pig»

Drama / Trøffelthriller

Regi: Michael Sarnoski
Skuespillere: Nicolas Cage, Alex Wolff, Adam Arkin
Premieredato: 14. januar 2022
Aldersgrense: 15 år

«Akkurat så aparte som man forventer når Nicolas Cage både har hovedrolle og er oppført som produsent»
Se alle anmeldelser

Trøffelgris

Filmen er skrevet og regissert av spillefilmdebutanten Michael Sarnoski, og er akkurat så aparte som man forventer når Cage både har hovedrolle og er oppført som produsent.

Da vi først møter Robin (Cage) er han en uflidd, uvasket og lurvete snåling, som lever en eremittilværelse i skogen i Oregon sammen med trøffelgrisen Apple. Det skal sies at han i disse åpningsscenene er på sitt minst forsofne i filmen.

Robin og Apple bruker dagene på å snøfte seg fram til trøffelknoller som vi forstår er av aller ypperste kvalitet. En aversjon mot å spille av en kassett med en kvinnestemme på, er alt vi får av varsler om en fordums sorg som kanskje kan forklare flukten til trøffelskogen.

Grisebra Cage i grisefilm

Det er bare ett annet menneske Robin ser jevnlig: Trøffelgrossisten Amir (Alex Wolff), en ung oppkomling som ukentlig flerrer inn skogsveien i sin knallgule sportsbil. Robin ofrer ham ikke et ord, knapt et blikk. Den eneste han gidder å snakke med, er Apple.

Denne merkelige, men vare tosomheten blir ei natt brutalt røsket opp med roten som en underjordisk gourmetsopp: Noen bryter seg inn i hytta til Robin, banker ham opp, og stjeler Apple. Einstøingen tvinges dermed ut av sin skogslige komfortsone og blir nødt til å forholde seg til både mennesker og sivilisasjon igjen, med bare ett mål for øyet: Han vil ha tilbake trøffelgrisen sin.

Uforutsigbar

Jo mindre du vet videre, jo bedre. Det er uansett ikke plottet som er filmens trekkplaster, men menneskeportrettene, Cages rolletolkning, og en uforutsigbarhet både i innhold og tone som bærer bud om en film som nekter å sette seg selv i bås. Den er tidvis tung, morsom, sår, eksentrisk, absurd, voldelig, stygg, vakker, frustrerende, kryptisk, oppriktig og tilforlatelig.

Litt som hovedpersonen.

Med ansiktsuttrykket skjult bak både et stort skjegg og grimer av skitt og blod, og med en forkjærlighet for å kommunisere i avvisende, introverte grynt, enstavelsesord eller deklarative setninger – Robins replikker i første halvdel synes utelukkende å være varianter av «I want my pig back» – er Cage nødt til å kommunisere rollefigurens indre liv fysisk og kroppslig. Det lykkes han mildt sagt godt med.

Robin beveger seg like møysommelig som filmen selv, men det som først kan avfeies som gammelmannsgange, skjønner vi snart er en behersket og uaffektert presisjon fra en mann som ikke prøver å imponere noen. Både fordi han allerede vet hva han er i stand til, og fordi han sluttet å bry seg for lenge siden.

Under den introverte fasaden bobler det likevel et levende følelsesliv som ble lagt lokk på og forseglet for lenge siden. Robin kan framstå som en trykkoker, noe som nærer forventningene om at filmen når som helst er på vei inn i et trøffelgrishevntokt à la Keanu Reeves-filmen «John Wick», som har noe av det samme åpningspremisset som denne, bare minus trøflene. Men dette er ikke en sånn film.

Brødbryting

Det er en film om Portlands mørke trøffelunderverden. Om god mat, dårlig mat og jålete, overintellektualisert og dekonstruert haute cuisine-mat. Om å bygge seg kulturell kapital ved å høre på knusktørre podcaster om klassisk musikk. Om ærlighet, uaffektert oppriktighet, kontroll og berøringsangst. Om salte baguetter. Om å posere så mye at man glemmer hvem man er.

Og ikke minst om måltider. Brød som brytes og mat som deles er en gjennomgående linje her, og hvordan et måltid er noe langt mer enn å få i seg næring: Det er et rituale. En brobygger – både mellom mennesker og til fortiden.

Cage får godt følge av Wolff i rollen som Amir, som han bygger en uventet allianse med. Og ikke minst av Adam Arkin, som får en av filmens beste scener, der han bare med noen få ansiktsuttrykk formidler et vell av motstridende følelser og bittersøte minner på en ekspressiv og sanselig måte jeg ikke har sett maken til siden animasjonsstudioet Pixar klarte å visualisere smaken av verdens mest tiltalende ratatouille i filmen med samme navn.

Men dette er først og fremst Cages film. Det er umulig å skjønne fra hvilken kreative brønn denne lavmælte, særegne tolkningen kom fra, samtidig som det er utenkelig å forestille seg en annen skuespiller i rollen som Robin.

Jeg vet med andre ord fortsatt ikke om han er gal eller genial.

Men jeg begynner å helle mot begge deler.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer