Gröna bror

Det norske oljeeventyret kan bare ende lykkelig dersom vi gjør som svenskene og satser på alternativ energi, skriver kronikkforfatteren.

I FJOR FEIRET VI vårt store jubileum; hundre år hadde gått siden Norge løsrev seg fra unionen med Sverige og ble en selvstendig nasjon. Svenskene så ut til å ta jubileet med stor ro, og ved flere anledninger kunne vi notere tilløp til felles feiring av Norges løsrivelse. Hva skulle dette bety? Var söta bror bare glad for å bli kvitt sin innpåslitne nabo? Den endelige bekreftelsen kom nylig, da den svenske Kommisjonen mot oljeavhengighet , ledet av statsminister Göran Persson, la fram sin sluttrapport. Kommisjonens ambisiøse målsetning er å redusere Sveriges oljeforbruk med inntil 50 % før 2020, blant annet ved hjelp av en storstilt satsning på nasjonal bioenergi. Et ganske utvetydig «ajöss» til Norge og andre oljeproduserende land, med andre ord. Kommisjonens offensive program for et oljeuavhengig Sverige danner en nyttig kontrast til vår egen energi- og miljøpolitikk. For mens vår Gröna bror ser oljen som en kilde til problemer, preges norsk offentlighet stadig av en underliggende forutsetning om at oljen også i fremtiden skal garantere vår velstand. Følgelig fremstår norsk snakk om miljøsatsing, bærekraft og forpliktende internasjonale avtaler ofte som den reneste doublespeak (se f.eks. olje- og energiminister Odd Roger Enoksens kronikk i Dagbladet 19.07.06, hvor han informerer om regjeringens ambisjon om en «enda mer miljøvennlig petroleumsvirksomhet»). Faktum er jo at Norge tjener på forurensing og på klimaendringer. Jo mer av det, jo bedre. For å gjøre helt klart det myndighetene ofte forsøker å dekke over: oljeutvinning er ikke det samme som miljøvern.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR DEN SVENSKE kommisjonen har utgangspunktet nettopp vært at Sveriges oljeavhengighet er noe negativt. Den hevder blant annet at ustabile oljepriser påvirker svensk økonomi på en ukontrollerbar måte, at oljen står i sentrum for stadig flere kriger og konflikter rundt om i verden, at Sverige har stort potensial for utvikling av bærekraftige alternativer til olje, og sist men ikke minst, at forbrenning av fossilt drivstoff truer livsbetingelsene til kommende generasjoner. Konklusjonen er at oljeavhengigheten må brytes, noe kommisjonen foreslår skal oppnås gjennom et vidt spekter av virkemidler. Kanskje viktigst er en massiv satsing på produksjon av biobrensel fra skog og åker, Sveriges «grønne gull». Kommisjonen makter på imponerende vis å tegne et bilde av en vinn/vinn-situasjon hvor bærekraftig utvikling og oljeuavhengighet ses som to sider av samme sak. Det er opplagt at vi i Norge ikke befinner oss i samme situasjon. I motsetning til svenskene, har vi lært oss å elske Oljen - og kanskje er det ikke så rart, med tanke på den enorme velstanden den har brakt oss? Samtidig kan vi ikke lenger være tjent med at den grunnleggende forutsetningen for rikdommen vår ikke blir gransket. I Norge ser det nemlig ut til å være en stilltiende enighet om at visse aspekter ved oljen helst ikke skal opp til vurdering. Vi kan diskutere hvor oljeutvinning skal skje, vi kan diskutere hvordan, og i hvilken hastighet. Ikke minst krangler vi om hvor mye oljepenger vi kan bruke. Det er imidlertid ikke det samme rom for å diskutere hvorvidt norsk oljeutvinning, dagens omstendigheter tatt i betraktning, fortsatt kan forsvares. For kan en massiv statsdrevet satsing på olje egentlig forenes med ambisjonen om en bærekraftig utvikling, som deles av nær sagt alle politikere? Det er kun i land som har mye å tjene på fortsatt oljeutvinning (les: Norge) at man svarer «ja» uten å blunke. Det er imidlertid gode grunner til at også Norge bør begynne å anse «nei» som et mer fornuftig svar.

FOR DET FØRSTE har nordmenn en egeninteresse i å unngå klimaendringer. Norge er riktignok ikke blant de mest utsatte land i så måte; vi har en godt fungerende økonomi og en infrastruktur som vil kunne håndtere mange av klimaendringenes konsekvenser. Likevel kan klimaendringer ramme også her, noe de siste årenes ekstremvær kan være et eksempel på.Videre har nordmenn en humanitær interesse i å unngå klimaendringer. Det er ikke kun medmenneskelighet som gjør at vi ikke ønsker å se at andre land rammes av klimaendringer; det er også at det etter hvert blir svært vanskelig å legitimere Norges historiske velstand når det viser at den er bygget på andre menneskers lidelse. I tillegg kommer at de klimaendringene ekspertene forespeiler oss, byr på store problemer for jordas planter, dyr og økosystemer. Senest forrige torsdag kunne den britiske avisen The Independent melde at verdens fremste forskere på biologisk mangfold maner til handling mot et forestående «katastrofalt artstap», som vil følge av blant annet klimaendringer. Skulle spådommene slå til, betyr det en fattigere verden for fremtidige generasjoner. I den grad vi opplever at vi har en forpliktelse overfor våre barn og barnebarn, er dette nok et argument for å avslutte oljealderen.

VIDERE ER DET slik at norsk oljevirksomhet for lengst har blitt internasjonalisert, og både Statoil og Hydro har beveget seg inn på fremmed territorium. Dette har ført norske oljeselskaper inn i konflikter med lokalbefolkningen i land som Angola, Aserbajdsjan, Malaysia, Iran og Nigeria, for å nevne noen. Uavhengige rapporter (Norwatch rapport 1/1998; SAFE rapport 10.10.05) dokumenterer at Statoil ikke har maktet å ivareta noe som ligner på samfunnsansvar i sin virksomhet i Sør. Selskapet beskyldes for å overkjøre lokale krav om miljøvern, menneskerettigheter og fattigdomsbekjempelse, og for kun å være innrettet mot profitt. Som medeier i Statoil er den jevne nordmann, igjen, delaktig i lidelsen andre steder i verden.

TIL SIST bør vi vurdere om ikke oljen på mange måter har blitt en sovepute som hindrer offensiv satsing på andre typer bærekraftig industri. Fordi vi kan lene oss så tungt mot oljen, har vi ikke det samme incentivet til å utvikle alternativ energi som for eksempel Sverige. Så godt som alle vil riktignok satse på fornybar energi, men tallenes tale avslører at denne satsingen kun blir en dråpe i det store oljehavet. Vår grønne nabo har, i kontrast, fulgt opp løftene om satsing på bærekraftig energi både med bevilgninger og engasjement. Den nevnte kommisjonens rapport varsler en ytterligere opptrapping av denne satsingen.Konklusjonen er: Norge må løsrive seg fra seg selv - Norge må bli oljeuavhengig! Noe slik vil kun være mulig ved en gradvis nedbygging og avvikling av oljeindustrien og motsvarende satsing på utvikling av en bærekraftig norsk energiproduksjon. Virkemidlene til dette trenger ikke finnes opp på nytt. Et godt sted å begynne er å lese den svenske rapporten. Ambisiøst? Urealistisk? Utopisk? Kanskje, men som visjon er det fortsatt langt å foretrekke fremfor det såkalte oljeeventyret, som - sjangerkonvensjonen til tross - ikke kan få en lykkelig slutt. Vi har nå fortalt hverandre dette eventyret i 40 år, hele tiden med Norge i rollen som Askeladden. Hvis eventyret ikke snart tar slutt, må Norge degraderes til troll.