Gründerne selger seg ut for tidlig

Det mener Opera-sjef Jon von Tetzchner om norsk innovasjon.

INNOVASJON FOR FRAMTIDA: Jon von Tetzchner mener Norge har velferd i verdensklasse. Illustrasjonsfoto: SINTEF
INNOVASJON FOR FRAMTIDA: Jon von Tetzchner mener Norge har velferd i verdensklasse. Illustrasjonsfoto: SINTEFVis mer

Les også IT-eksperten Santosh U Malimath: Norge må synes internasjonalt

La oss få en sak avklart med en gang: Det er ikke mangel på innovasjon i Norge. I hvert fall ikke innen den bransjen jeg kjenner best, Internett og telekommunikasjon. Norge ligger langt framme innen høyteknologisk innovasjon og har gode forutsetninger for å komme opp med den neste geniale ideen. Norge er et attraktivt land som tiltrekker seg kvalifisert arbeidskraft, det er gode vilkår for ansatte og høyt velferdsnivå.

Det mangler heller ikke på håndfaste eksempler på bedrifter som har tatt steget fra å drive i garasjen til å bli en middelstor virksomhet med internasjonal anerkjennelse. Fast, Tandberg, Trolltech, Scala og noe mer ukjente Chipcon er eksempler på bedrifter som er ledende innenfor sine felt, men de har alle en ting til felles. De startet i Norge, men ble solgt til utenlandske firmaer etter en stund. Hvorfor er det tilsynelatende en blokkering i det norske næringslivet som hindrer gode mellomstore bedrifter i å bli internasjonale giganter, med mindre staten er inne på eiersiden?

Å drive fram innovasjonen krever tunge økonomiske satsinger. En vellykket gründerbedrift lar seg ikke begrense av landets størrelse eller innbyggertall. Gründerbedriften løfter virksomheten opp på det neste nivået og videre ut i verden. Skal man gå internasjonalt, kreves det kapital enten man starter en bedrift i Oslo, på Ørsta eller i Midland, Texas. Forskjellen ligger i de økonomiske betingelsene.

I Norge har man gode vilkår for å starte opp selv og sikre seg personlig mot fallitt om noe galt skulle skje. Slik sett er det mindre risikabelt å starte opp fra grunnen av her enn i mange andre land, og man står friere til å eksperimentere med innovasjon. Problemet kommer først om man virkelig skulle lykkes med sin idé og kommer i skade for å tjene penger på den.

Alle plikter å bidra til å holde velferdsnivået i Norge i verdensklasse, men staten plikter også å legge til rette når gründere etablerer suksesser i landet. Mange gründere som lykkes møter sitt største hinder når bedriften går så det suser. Da kommer formuesskatten inn og setter en kraftig begrensning for hvor mye innovatøren kan involvere seg i sin egen bedrift. Det er et vanlig fenomen at gründere blir nødt til å selge seg ned i egen bedrift for å kunne betale formuesskatten.

Dette går ut over et av de viktigste betingelser for å lykkes i nyetablerte innovasjonsbedrifter. De ansatte er nødt til å kunne ha et eierskap til sin bedrift og føle at de er en del av suksessen. Eierskap forplikter og stimulerer til å yte mer når bedriften trenger det mest. Aksjer og opsjoner til ansatte er viktige virkemidler hvis man skal drive bedriften opp på nivå med de største i bransjen.

Det er mer enn gründerens økonomiske forutsetninger som må være til stede om bedriften skal kunne konkurrere med verdenseliten og ikke bare bli kjøpt opp av den.

Det må være et økonomisk driv, en grunnmur som støtter firmaet. Ofte er denne grunnmuren bygget opp av investorer som kjøper seg inn i bedriften og får en kraftig stemme i debatten om bedriftens framtid. Hva gjør man egentlig når ideen er født, bedriften går så det suser og aksjen stiger til værs? I Norge er det kultur for å selge seg ut på topp, man casher inn sjetongene og lever komfortabelt på sin suksess.

Ingen mener det er galt å selge ut og nyte fruktene av sitt eget harde arbeid. Når noen vifter med seddelbunkene og investorer presser på for å selge ut til svimlende beløp, er det vanskelig å stå imot. Det kan kanskje sies at det er mot enhver fornuft å ikke selge ut på et slikt tidspunkt, men mye av gründerinstinktet går nettopp imot det som virker fornuftig for andre.

Vi tror det er mulig å bygge en suksess, nyte fruktene av den og fremdeles være med på oppturen til eliteserien av internasjonale firmaer. Microsoft, Apple, Google og Facebook er alle firmaer der de ansatte og gründerne ikke gikk av toget på første og beste stasjon, men fortsatte på reisen. Det er høy risiko, men også høye belønninger for dem som blir med hele veien.

I Opera vet vi at et norsk firma kan konkurrere med de aller største selskapene på planeten. Flere gründere i det norske innovasjonsmiljøet har uttrykt ønske om å bringe bedriften opp på det neste nivået, og ikke gi opp innsatsen de har lagt bak seg. De har viljen og staheten som skal til for å bli en ekte verdenssuksess men også en visjon som går langt forbi investorenes tidsperspektiv.

Ingen starter opp en innovasjonsbedrift fordi det er den enkle tingen å gjøre. Det er mennesker med en spesiell kombinasjon av kreativitet, visjon og evne til hardt arbeid som står bak bedriftene. Bedriften er gründerens hjertebarn og ikke noe som lett gis vekk, uansett pris.

Jeg mener at man har alle forutsetninger for å lykkes i Norge. Det har vi vist mange ganger innen blant annet fisk, olje og sport. Det viktigste er troen, langsiktigheten og staheten. Talent har vi.