Grünfeld ønsket seg ti år til

Før han døde, rakk Berthold Grünfeld å snakke med Jahn Otto Johansen om livet og døden. Nå blir samtalene bok.

– For et samfunnsengasjert menneske som Berthold, var det veldig sterkt å måtte innse at nå er det slutt, sier Jahn Otto Johansen.

I slutten av april ble Johansen kontaktet av Aschehoug forlag. Ville han skrive en samtalebok med Berthold Grünfeld? Måneden før hadde Grünfeld fått diagnosen kreft. Legene visste ikke om han ville overleve sommeren.

I samtale med Johansen sa Grünfeld: «For meg blir det en avslutning som kommer tidligere enn jeg skulle ha ønsket eller villet. Jeg vil gjerne ha ti år til å leve»

Brutale samtaler
Kort tid etterpå, 20. august, døde Grünfeld. Da hadde de to herrene møttes til mange samtaler, på Radiumhospitalet og i Grünfelds hjem på Bygdøy.

– Berthold visste han skulle dø i løpet av kort tid. Jeg lever også på en slags lånt tid. Vi snakket brutalt og usentimentalt. Det var meningen. Det norske samfunnet har et veldig kunstig forhold til døden, den pakkes inn og friseres, sier Johansen.

I oktober kommer boka «Ettertanker». De to snakker om sine liv, om forholdet til døden. Og om områdene hvor Grünfeld markerte seg: i sexologien, rettspsykiatrien og i samfunnsdebatten.

- Hadde jeg visst hvor vanskelig, hvor hardt mentalt og psykisk, det ville bli å skrive denne boka, ville jeg ikke påtatt meg oppgaven. Men arbeidet har også gitt meg noe. Samtalene tvang oss til å tenke. Tanker som jeg ikke har tenkt før, sier Johansen.

Tøft å møte døden
Til møtet med Dagbladet har Johansen tatt med seg en tekst av nobelprisvinner Pär Lagerkvist:

«Allt är mitt och allt skall tagas ifrån mig. Innom kort skall allting tagas ifrån mig. Träden, molnen, marken där jag går. Och jag skall vandra ensam utan spår».

– Disse ordene gikk rett til hjertet på Berthold. Fordi døden er noe endelig. For et samfunnsengasjert menneske som ham var det veldig sterkt å måtte innse at nå er det slutt. Han avbrøt meg av og til da vi snakket om døden: «Er det virkelig meg vi snakker om nå?», spurte han meg.

Gikk nesten galt
I 2005 ble Berthold Grünfelds livshistorie fortalt av datteren, filmskaperen Nina Grünfeld. Hun laget tv-dokumentaren, «Grünfeld: Ukjent opphav», om sin far.

Han ble født i Bratislava i Slovakia i 1932. Moren, som var prostituert, måtte overlate ham til fosterforeldre. De igjen satte den lille jødiske gutten på toget til Oslo for å redde ham fra nazistene. Sju år gammel kom Grünfeld til Norge. Og da krigen brøt ut her, måtte han rømme til Sverige. Det som kunne blitt historien om et brutalt liv, ble ikke det.

– Berthold Grünfelds livsskjebne er preget av at han gang på gang ble reddet. Hadde moren hans fått beholde ham, ville han havnet i gasskamrene sammen med henne. Det er en underlig livshistorie, sier Johansen.

På jakt etter en pappa

I datterens dokumentar og i den kommende boka, kommer det fram at Grünfeld var på jakt etter reservepappaer hele sitt liv.

– De siste månedene hadde jeg ofte med rare ting til ham. Berthold lengtet etter å komme en siste gang ut til sjøen. Det ble aldri mulig. I stedet tok jeg sjøen til ham. Jeg tok med en liten sjøsnegle med en eremittkreps i. Eremittkrepsen søker hele tiden en beskyttende pappa eller bolig. Den er meget sårbar.

– Jeg synes den var et veldig godt symbol på Bertholds liv. Han hadde aldri sett en eremittkreps før og skulle vise den til sine barnebarn. Han mente de ville forstå symbolikken.

LES OGSÅ:

ØNSKET SEG TI ÅR TIL: Det sa Berthold Grünfeld før han døde, til samtalepartner Jahn Otto Johansen.
UNG GUTT: Berthold flyktet til Sverige under krigen. På bildet er han omtrent 12 år.
PÅ GYMNASET: Berthold var en ivrig student og jobbet målbevisst for å skape en karriere. Her som 17 år gammel Oslo-student.