MØTTE HELTEN: Amal Aden møtte tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland da sistnevnte ble utnevnt til æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening i mai. Amal Aden ble tildelt Gina Krog-prisen samme dag. Terje Pedersen / NTB scanpix
MØTTE HELTEN: Amal Aden møtte tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland da sistnevnte ble utnevnt til æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening i mai. Amal Aden ble tildelt Gina Krog-prisen samme dag. Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Gro betydde mye for meg, selv før jeg kunne et eneste norsk ord

Vennene mine hadde plakater at nakne damer som vasket bilder, jeg hadde bilder av Gro som jeg hadde klippet ut av blader og aviser.

Meninger
Amal Aden, spaltist. Foto: Monica Strømdahl
Amal Aden, spaltist. Foto: Monica Strømdahl Vis mer

21. mai er en merkedag, det er bursdagen til mine tvillinger. I år ble dagen ekstra spesiell, jeg fikk møte min ungdomshelt Gro Harlem Brundtland, som ble utnevnt til æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, og jeg fikk Gina Krog prisen fra samme forening. Gina Krog grunnla Norsk Kvinnesaksforening sammen med Hagbart Berner i 1884, hun var en sterk kvinneaktivist og kjempet for kvinners rett til utdanning og kvinnelig stemmerett. Å bli tildelt pris fra en organisasjon som brenner for kvinners rettigheter betyr veldig mye for meg, men også Gros nærvær denne dagen gjorde dagen ekstra spesiell. Gro har betydd mye for meg siden jeg var ungdom, selv da jeg ikke kunne et eneste norsk ord.

Jeg kom til Norge fra Somalia i 1996. Som trettenåring bodde jeg alene på hybel i Oslo. Jeg så ikke for meg en lys fremtid da jeg som ungdom, muslim, somalier og rusmisbruker uten skolegang gikk rundt i Oslos gater på nittitallet. Selv ordet fremtid var fraværende. Jeg hadde ikke mye håp. Jeg sov meg ofte gjennom dagene. Jeg hadde ingen som brydde seg om meg, jeg var sint og full av hat. Livet mitt var kaos, og ofte kom tanken på hvorfor lever jeg? Samtidig var jeg opptatt av å ikke gi opp. Jeg har alltid vært sta. Jeg ville ikke gi opp håpet, jeg ville komme meg gjennom dagene og kanskje en dag se en fremtid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De vennene jeg hadde var gutter som drev med rus og kriminalitet, og dette ble også en del av min hverdag. Hver dag hørte jeg kommentarer fra disse guttene som var hatefulle og diskriminerende mot kvinner. Jeg hisset meg opp når guttene kalte jenter for horer og jeg tok det personlig når guttene plaget andre jenter. Jeg var alltid i forsvarsposisjon. Guttene forstod aldri hvorfor jeg forsvarte jenter som ikke var mine venner og som jeg ikke kjente, men urett, urettferdighet og diskriminering har jeg aldri kunnet se på uten å bry meg.

Jeg var ofte i slåsskamper, jeg gjorde alt for ikke å vise svakhet eller redsel utad. Men inni meg var jeg redd. Jeg savnet en mor og jeg savnet en kvinne jeg kunne se opp til. Jeg kunne verken lese eller skrive og dermed kunne jeg ikke bruke litteraturen. Jeg kunne heller ikke det norske språket. Men på TV så jeg en kvinne som virket sterk. Siden jeg ikke kunne norsk forstod jeg ikke hva hun sa, men jeg forstod at dette var en sterk og mektig kvinne. Vennene mine hadde plakater at nakne damer som vasket bilder, jeg hadde bilder av Gro som jeg hadde klippet ut av blader og aviser. Hvor mange ganger fikk jeg ikke spørsmål om hvorfor jeg hadde bilder av denne kvinnen på veggen. Det var ikke lett å forklare at denne kvinnen ga meg et håp. Det var aldri i mine tanker den gang at jeg tjue år senere skulle være i samme rom som henne – Gro Harlem Brundtland. Den gang tenkte jeg på hvor stolt hennes familie og venner måtte være av henne. Hvordan klarte hun å være så sterk?

Etter hvert som jeg lærte norsk ble jeg bare enda mer imponert. Jeg fulgte debatter på tv og forstod etter hvert hvor langt Norge hadde kommet innen likestilling. Takket være Gro, og andre sterke kvinner, ble jeg inspirert til å lese og lære om kvinner som har kjempet, og kjemper, for likestillingen og kvinners rettigheter.

Da jeg 21. mai i år plutselig står i samme rom som min ungdoms helt, og med stolthet tar imot pris fra Norsk Kvinnesaksforening, tenker jeg at vi bor i et land med muligheter. Samtidig vet jeg at likestillingen i Norge ikke har kommet av seg selv, den har blitt kjempet frem.

Vi må ikke glemme at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn. Det har kommet mange kvinner fra land der kvinner blir undertrykt, mange kvinner forstår ikke at de har samme rettigheter som menn, de føler seg underlegne. Disse kvinnene trenger noen de kan se opp til, noen som kan inspirere dem. De må få hjelp til å integrere seg i det norske samfunnet, de må få hjelp til å forstå hva de er verdt og hvilke rettigheter de har. Nye kvinner trenger søstersolidaritet. Spesielt for unge jenter er det viktig å ha rollemodeller de kan se opp til. Vi har alle et ansvar. Søstersolidaritet handler om å hjelpe – gjerne hjelp til selvhjelp. Vi skal ikke gjøre all jobben for disse kvinnene, men vi skal hjelpe alle kvinner til å kjenne sine rettigheter og sine plikter. Jeg mener at en av utfordringene er at de må lære seg norsk, å lære seg språket er nøkkelen til integrering. Slik får de en følelse av fellesskapet og vi unngår parallelsamfunn. Sammen er vi sterke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook