Grønlandsk anakronisme

«Isuma», eller «Synspunkt», av den grønlandske forfatteren og politiske aktivisten Aqqaluk Lynge, er en underlig bok.

Dels består den av agitatoriske dikt, skrevet i en propagandistisk form man gjenkjenner fra 70-tallet: «I indfører love og kvoter/og forærer os dårlig samvittighed. I indfører sygdomme/og forærer os et hospital» heter det for eksempel i diktet «At lempe sig frem».

Dels består boka av artikler fra 70-tallet, bortsett fra en enkelt nekrolog som er skrevet i 1989. Også artiklene gjør et underlig inntrykk, fordi man blir minnet på hvor enkel verden var den gangen. Slik Lynge så det, representerte danskene med sin europeiske, materialistiske kultur det onde, mens han selv, som inuit, representerte «den edle ville». Han var nok ikke den eneste som så det slik. Også blant europeere har det vært på moten å dyrke myter der naturfolk får framstå som en særlig edel og uplettet del av den samlede menneskehet.

For øvrig var Lynge åpenbart en del av 70-tallets ungdomsopprør. I enkelte ting han skrev, berørte han andre emner enn Grønlands-situasjon, som Vietnamkrigen, for eksempel. Men heller ikke i disse diktene når han ut over det enkle, propagandistiske. For oss som leste Klassekampens «kultursider» for 20 år siden, er gjenkjennelsen bortimot total.

Spørsmål

Boka etterlater flere spørsmål enn den gir svar. Hva er for eksempel grunnen til at bokas siste politiske artikkel, om verdens urbefolkninger, daterer seg fra 1976? Man skulle kunne tro at forfatteren hadde lagt årene inn, og ikke lenger var aktiv. Men slik er det ikke. I dag er Lynge blant annet president i Den internasjonale inuit-organisasjonen, I.C.C. Og man spør seg: Står han for de samme synspunktene i dag, som dem han gjengir i boka? Er hans verden ennå like vidunderlig enkel? Eller har det skjedd en modning, hos ham som hos så mange andre?

I et kryptisk forord antyder han en utvikling bort fra det han en gang mente, men i hvilken retning utviklingen har gått, forteller han oss ikke. Man blir med andre ord godt kjent med den unge aktivisten, som - i likhet med flere andre unge inuiter - ble sendt på gymnas i Danmark. Men den forhåpentligvis modnede mannen står i bakgrunnen, taus og mystisk.

Anakronisme

Så kan man naturligvis avvise denne boka som en ren anakronisme. Men også det blir for lettvint, selv om diktene som lyrikk betraktet tidvis er direkte patetiske, og selv om artiklene er på et 70-tallsnivå som gjør at man føler seg pinlig berørt på forfatterens vegne. For som helhet betraktet forteller boka noe om det å oppleve seg selv som kolonisert, det å representere en kultur som på et vis er kommet til kort, på tross av alle utvilsomme kvaliteter. Og da blir dette faktisk interessant, ikke som et litterært produkt, ikke engang som meningsytringer, men som en rapport om en sinnstilstand.

Attraksjonen økes ved det faktum at mye av boka er skrevet på grønlandsk. Nei, jeg skjønner ikke en stavelse av det. Men de uendelig lange ordene, det fremmedartede ved det hele, mangelen på språklig slektskap med alt jeg før har sett på prent, er fascinerende likevel.

Hva disse forgangne meningsytringene har å gjøre i konkurransen om Nordisk Råds litteraturpris, forblir likevel et uløst mysterium.