KLAR: Det er mange ting som skiller partiene på tvers av blokkene i norsk politikk, men hvis det er noe som kan virke samlende, så er det miljøpolitikken, skriver Rasmus Hansson.

Foto: Nina Hansen / Dagbladet
KLAR: Det er mange ting som skiller partiene på tvers av blokkene i norsk politikk, men hvis det er noe som kan virke samlende, så er det miljøpolitikken, skriver Rasmus Hansson. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Grønn blokk? Ja, takk!

Vår dør står åpen.

Debattinnlegg

Arild Hermstad i Framtiden i Våre Hender tar til orde for en «grønn blokk» i norsk politikk. Miljøpartiet De Grønne ønsker forslaget velkommen, og vil bidra til å styrke det grønne samarbeidet.
 
Det er mange ting som skiller partiene på tvers av blokkene i norsk politikk, men hvis det er noe som kan virke samlende, så er det miljøpolitikken. Standpunktene til stridsspørsmål som oljeboring i Lofoten og Vesterålen forener partier som KrF, Venstre, Senterpartiet, SV og MDG.

På den annen side fungerer også dårlig klimapolitikk samlende på våre to største partier: Høyre og Arbeiderpartiet tar avstand fra klimafornekterne på ytre høyre fløy mens de kjemper for å åpne stadig flere områder for oljebransjen og lar utslippene stige. Derfor er det betimelig av Framtiden i Våre Henders leder Arild Hermstad når han 18. september tar til orde for en sterkere «grønn blokk» i norsk politikk i Dagbladet.

De mest miljøengasjerte partiene er alle enige i at klima, og bærekraft er vår tids viktigste sak. Men merkelig nok er de samme partiene lunkne til å ha et samarbeid i en grønn blokk, på grunn av andre politiske stridsspørsmål. Venstres Guri Melby avviser for eksempel Arild Hermstads forslag på Politisk kvarter den 22. september, fordi hun mener det ikke lar seg gjøre å samarbeide om øvrige spørsmål. Det poenget gjentar hun i Dagbladet 25. september.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kampen mot barnefattigdom er en av flere saker Guri Melby nevner som problematiske i et grønt samarbeid, selv om det er vanskelig å forstå at dette skulle et stridsspørsmål i samarbeid med partier som MDG, KrF og SV.

Det er uansett tydeligvis viktigere for Venstre å krangle med venstresiden om utdanning, helse eller fordelingspolitikk enn å sikre klimagjennomslag, akkurat som det har vært viktigere for SV og Ap å markere uenighet med de borgerlige enn å samarbeide med de grønneste partiene om klima og miljø. SV og Venstre insisterer på å dele opp miljøpolitikken mellom blokkene, der de hver for seg utgjør et «korrektiv».

Da vi i De grønne i 2013 skriftlig inviterte dem til grønt samarbeid, svarte Bård Vegar Solhjell og Trine Skei Grande med å gå ut sammen i Dagbladet og si «stem heller SV eller Venstre enn MDG».

Denne strategien hadde vært forståelig dersom partier som Venstre, KrF og SV hadde hatt stor suksess med å presse Høyre og Arbeiderpartiet til en bedre klimapolitikk på hver sin kant. Men har de ikke hatt.

Resultatet av deres strategi er tvert imot nedslående: SV og Senterpartiet deltok i en regjering som åpnet flere oljefelter og gjorde Norge mer oljeavhengig enn noen regjering tidligere, og som økte klimagassutslippene. Mens Venstre og KrF aksepterer åpninger av enorme nye havområder for oljebransjen, både i Barentshavet og i Nordsjøen med Johan Sverdrup-feltet. Dette feltet alene har olje og gass tilsvarende 18 ganger Norges årlige klimagassutslipp, og gjør støttepartienes småseiere på klimafeltet marginale i forhold.

Den grønne blokken kunne vært sterkere enn på lenge. Partiene som er mot utbygging av Lofoten, Vesterålen og Senja fikk 28,9 prosent i årets fylkestingsvalg. En slik blokk ville sammen kunne presse de store partiene til å føre en helt annen klima- og miljøpolitikk enn i dag — hvis partiene mener alvor med sin retorikk rundt klimaendringer.

Veien til makt vil nemlig ligge enten gjennom denne blokken, eller gjennom samarbeid mellom de to største partiene. Det er fullt mulig for denne blokken å binde seg sammen for å garantere en sterkere klimapolitikk, og samtidig beholde sine standpunkter på andre områder. Ved å gjøre felles front på den aller viktigste saken, kan vi bidra til å tvinge de store partiene til å ta ansvar på klimafeltet.

Arbeiderpartiet og Høyre er nemlig helt avhengige av at folk tror på at den største motsetningen i norsk politikk går mellom Jonas eller Erna. Men når klimaendringene er vår tids viktigste sak, er det naturligvis klimapolitikken som er den viktigste motsetningen mellom partiene. På dette området er det ingen avgjørende forskjell mellom Høyre og Ap, noe det for øvrig heller ikke er i skole- eller helsepolitikken.

Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre ønsker å innta rollen som eksplisitte motstandere av en bedre miljøpolitikk. Derfor bruker de de små miljøvennlige partiene som grønne fikenblad for å dekke over den svake miljøpolitikken de står for. På denne måten har de store partiene sluppet billig unna med sin dårlige klimapolitikk. Takket være SV, Venstre og KrFs feilslåtte strategi har vi fått enda mer hastverk med å ta de store grepene for å redusere klimagassutslippene.

Jo lenger vi venter med det mye omtalte «grønne skiftet», desto dyrere og vanskeligere blir det. Og jo større vi tillater oljebransjen å vokse seg, desto vanskeligere blir det å omstille norsk økonomi.

I dag er Norge mer oljeavhengig og mindre klimavennlig enn vi var da vi signerte FNs klimakonvensjon for 20 år siden. For de mest miljøengasjerte partiene bør det betyr at vi ser etter nye strategier for å tvinge fram reelle klimakutt.

Dersom fossilpartiene Ap og Høyre blir tvunget til å enten finne sammen om en dårlig miljøpolitikk, eller akseptere krav fra en grønn blokk, vil de trolig velge det siste.  En større grønn blokk kan få reell vippemakt mellom de store partiene, og felle enhver regjering som ikke forplikter seg til tilstrekkelige utslippskutt. Miljøpartiet De Grønne har allerede valgt denne strategien.

Vår dør står åpen for alle de andre partiene som tar miljøutfordringene på alvor. Sammen kan vi presse fram en langt mer ambisiøs klimapolitikk hos de største partiene. Dersom de ikke er villige til dette, er det vanskelig å tro på at de virkelig mener at klimaendringene er vår tids viktigste sak. Hvorfor vil de i så fall ikke sette makt bak krava?