Grønn nytale

Norsk natur står i fare for å bli ødelagt i ly av den nye miljøretorikken, mener kronikkforfatteren. Gir egentlig begreper som «miljøvennlig energi», «grønn energi» og «ren energi» noen mening?

SOM MILJØVERNHISTORIKER er det med interesse jeg ser at vi er inne i en ny epoke med harde debatter omkring den ustoppelige etterspørselen etter energi. Mens det gjennom mange år var de store vassdragene det ble kjempet om, er det de små vassdragene og kystlandskapet som nå står for tur. Det er derfor viktig å se på bruken av begreper som det politiske miljøet anvender, og hvordan planleggingen foregår. Nylig utkom det ei bok om Altavassdraget av Lars Martin Hjorthol, Kraftkampen som utfordret statens makt . Den minner oss om de politiske stridighetene vi hadde i forrige århundre om vannkraftutbyggingen. Nå ser det ut til at det er særlig bruken av de vakre kystlandskapene som står foran diskusjonen: vekst eller vern?

DET SPESIELLE VED situasjonen er at det plutselig yrer med nye begreper som skal forklare at de storstilte planene med vindmølleparker, småkraftverk eller biobrensel skaper «miljøvennlig energi», «grønn energi» eller «ren energi». Jeg tror det trengs en større begrepsmessig edruelighet i denne saken. Den oser av verbal kosmetikk. Man kan nesten snakke om en form for grønn nytale - i George Orwells dystopiske stil. Det er åpenbart noe som mangler når for eksempel olje- og energiminister Odd Roger Enoksen snakker om miljøvennlig energi. Er dette verbalt spilloppmakeri? Hvilket miljø? Er det skolemiljø? Er det forskningsmiljø? Ordet må, for å fungere, kobles til noe konkret. Småkraftverk og vindmøller befinner seg faktisk i naturen. Kobler man så begrepet miljøvennlig til begrepet natur, blir det noe absurd over det hele - noe nesten orwellsk. Å kalle det naturmiljøvennlig å gå løs på de mange småvassdragene våre og livet i disse - etter at de fleste store elvene er utbygd etter års stridigheter - blir helt galt. Særlig når forskning viser at små bekker og vassdrag er livsviktige for villaksen. Yngelen vandrer nemlig fra gyteområdene og opp i de små bekkene før den trekker ut i de store elvene igjen. Og ørreten er avhengig av gode gytemuligheter i småvassdragene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ENDA VERRE BLIR DET hvis de enorme vindkraftparkene som planlegges langs vår attraktive kyst, kalles vennlige mot naturmiljøet. Sannheten er at disse gigantprosjektene vekker motstand og forbitrelse. De svære vindmøllene dreper og skremmer trekkende fugl, og de ødelegger utsikten mot havet som er viktig for så mange. De smadrer kort og godt naturen. «Et vindkraftverkanlegg er å betrakte som et industriområde, med blant annet godt funderte veier», sier tidligere leder i Naturvernforbundet, Erik Solheim. For reiselivsnæringen er dette ille. Den går da også mot vindkraftprosjektene. Direktør Hilde Solheim i NHO Reiseliv har påpekt at møllene vil ødelegge den spektakulære sjøutsikten turistene kommer for å se. Også kunstnere fortviler. Slik som Karl Erik Harr, som ber om at vi ikke lures til å gi fra oss selve det vakre gamle Mor Norge. For det trenger vi og det trenger oss. Nå har også Den Norske Turistforening kommet med en advarsel mot at vindmøller kan ødelegge deler av kysten. DNT rammer spikeren på hodet ved å kreve en nasjonal planlegging av vindkraftanleggene. Foreningen aksepterer ikke at man i løpet av få år raserer den unike kystnaturen vår. Det verste ved dette angrepet på Kyst-Norge er at det fra regjeringens side ikke foreligger noen form for en gjennomarbeidet, landsomfattende plan for hvor eventuelt disse kolossene skal ligge, og - ikke minst - hvor de ikke skal få slippe til. Dette gjelder også småkraftverkene. Planløst og tilfeldig skal norsk natur raseres. Og det samtidig som regjeringen har som målsetting å ta vare på alle landets dyre- og plantearter.

REGJERINGEN SYNES IKKE å ha lært mye av den lange og dramatiske historien om forvaltningen av norsk vassdragsnatur. For det som i sin tid berget en del av våre vann og elver, var at det ble innsett at man måtte ha en landsplan for behandlingen av vassdragene. Slik formulerte Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen det i Stortinget i 1969: «For å unngå en utvikling der Norges enestående natur spises opp bit for bit var det nødvendig å finne en samlet plan der man bindende og konkret hadde fastslått hvilke vassdrag som skulle fredes og hvilke bygges ut». I beste fall kan man si at man i naiv tro ønsker å bygge disse kolossene for å forhindre utslipp av CO². Det blir dessverre som å fordrive djevelen med beelzebub. Man vinner CO²- fri energi ved å rasere norsk natur. Det hele blir enda et hakk verre ved at det ikke samtidig forsikres fra myndighetenes side at nå skal man prioritere tog og bane, buss og trikk, og forhindre en stadig øking av bil- og flytrafikken. Nei da - den nye regjeringens medlemmer forteller at den satser på utvidet veibygging. Og nylig vedtok Stortinget å bygge en enorm bro over Hardangerfjorden. Den vil skjemme det berømte fjordbildet, bidra til å øke biltrafikken og avgassene, svekke Bergensbanens trafikkgrunnlag, og samtidig true villreinbestanden på vidda: den siste, betydelige fritt omstreifende flokk av store pattedyr i Europa! Og flyplassene skal i tillegg utvides - enda flyenes utslipp i de høye luftlagene er ekstremt uheldige ved å øke drivhuseffekten. Poenget er ikke at klimatrusselen ikke er reell, for Norge ligger langt unna de internasjonale forpliktelser vi har påtatt oss via klimaavtalen. Men man må ikke i ly av å skulle bekjempe klimatrusselen, godta at enda mer av Norges allerede skamferte natur ytterligere skal ødelegges - mens tut og kjør-politikken, så å si bokstavelig talt, fortsetter uhindret.

DEN KJENTE SOSIOLOGEN Ulrich Beck har i boken om risikosamfunnet, World risk society (1999), pekt på det moderne industrivekstsamfunnets problemer. Da vi lærte å kontrollere naturen, og industrisamfunnet hadde mettet oss alle, viste det seg at selve den moderne livsformen hadde skapt andre, dypere farer enn de åpenbare. Det er ikke lenger bare fordeling av goder som er på den politiske dagsorden, det er fordeling av onder. Hvem skal leve ved siden av atomkraftverket? Hvem skal ha motorveien forbi hageporten? Hvem skal oppleve at deres favorittutsikt skal smadres av kraftledninger eller enorme møllevinger? Risikosamfunnet er, sier Beck, i høy grad en bevissthetstilstand, hvor kunnskap, opplysning og medier spiller en avgjørende rolle. I tråd med dette bør nå regjeringen legge bort den grønne retorikken. Nye deler av norsk natur er nå truet av rasering. I demokratiets navn bør dette erkjennes. Demokrati handler først og fremst om å ha innflytelse over innholdet i den utviklingen vi er en del av. Tar man demokratiet på alvor, må, som i tilfellet med disponeringen av kysten vår, også de som ønsker å bevare den vakre sjønaturen, få være seriøse medaktører når disse viktige områdene skal forvaltes for framtida. Og det bør skje gjennom åpne og grundige planprosesser hvor landet sees under ett. Ikke som nå gjennom forserte og tilfeldige utspill hvor det er helt åpenbart vindkraftselskapene som spiller førstefiolin.