Grønn ridder som aldri blomstrer

«Den grøne riddaren» begynner bra, men det blir med den ladete spenningen, skriver vår anmelder.

OPERA: KRISTIANSAND (Dagbladet): Det begynner bra i Bjørn Kruses og Paal-Helge Haugens flunkende nye opera, «Den grøne riddaren», som kommer oss i møte sitrende av tilbakeholdt spenning. Slik spennes forventningene, også fordi produksjonen på Agder Teater bærer stempelet av skikkelig satsing, i en produksjon med mange kvaliteter. Men på et eller annet tidspunkt, litt ut i første akt, går det opp for oss at det blir med den ladete spenningen. Og det er noe ganske annet. I sin eventyrsjanger er sujettet velkjent, med slemme mødre, fraværende fedre, forledet søster, hvit prinsesse og forløsende eventyrprins.

Udramatisk

Problemet med Paal-Helge Haugens tekst ligger ikke her, men i at den ikke byr fram et drama til å komponere videre på. Den blir hengende som et ekstra forheng, av det slaget som aldri går opp, og blir en bør for komponisten i stedet for at den forløser et drama. Bjørn Kruse følger dessverre opp. Kompetent, ja svært så kompetent i sitt orkesterhåndverk, men akk så smalsporet. Han blir hengende i velskisserte tablåer, går seg finurlig vill i tablå etter tablå i stedet for å samle seg til et skikkelig musikkdrama. Han blir eterisk, der hvor han burde blitt lyrisk, og abstrakt der han skulle ha vært dramatisk.

God produksjon

Vi kan glede oss over nyanser og raffinement i de orkestrale tablåene. Men opera er nå en gang ikke kunst på en armlengdes avstand, når den fungerer. Men de har så visst prøvd, helhjertet. Orkesteret under Terje Boye-Hansen spiller bra og sangerne gjør en skikkelig innsats, ganske særlig Linda Øvrebø som Søster Kvit. Kristin Bredals scenografi er stilsikker nok, men på tablåtenkningens premisser, og Bentein Baardsons regi søker tilflukt i det abstrakte og høystemte, når han skal avhjelpe verkets mangel på innebygd drama.