Grønnskollingenes hevn

«The Green Hornet» får deg utrolig nok til å ville dra til Seth Rogen. Ellers er den fin.

FILM: Det var en guttedrøm som bare måtte realiseres. «The Green Hornet» er stedet der bromance og superheltfilm møtes i en godlynt parodi, der ukule, umodne guttemenn blir satt til å fylle trikoter som kaller på noe mer muskuløst og sammenbitt enn dem.

Filmen er utført med større budsjett og med tydeligere inspirasjon fra Judd Apatows varme komedier enn fjorårets mørkere «Kick-Ass», og med de senere års ikke-helt per excellence, Seth Rogen, i hovedrollen.

Hjernene bak er Rogen selv og hans langvarige makker Evan Goldberg - de to samarbeidet også om «Superbad», en bedre film. Her viser parhestene at de er bedre på replikknivå enn på å bygge opp en bærende fortelling.

Uvillig dame
«The Green Hornet» er basert på en hørespillserie for barn fra 30-tallet. Men mens Britt Reid, playboy med pappakompleks om dagen og forbryternes svøpe om natten, opprinnelig var en vaskeekte helt, og sidekicket og livvakten Kato opprinnelig var, nettopp, sidekick og livvakt, er rollene her snudd om: Britt (Rogen) er en ubrukelig døgenikt, mens Kato (Jay Chau) er den snartenkte kampsporteksperten og bilbyggeren som fikser alt fra fluktruter til kopper med Los Angeles' beste cappuccino.

Filmen byr på flere fine vrier på genrens arketyper: Den deilige dama (Cameron Diaz) er ikke det minste interessert i å la seg redde eller kysse, og skurken Chudnofsky gis en sadistisk nervøsitet av Christoph Waltz (Landa fra «Inglourious Basterds») som egentlig er mer rar enn morsom, men i det minste original.

Regissør Michel Gondry («Evig solskinn i et plettfritt sinn») anvender ikke uventet sin sans for rask og sakte film til å skape lett uvirkelige actionscener med morsomme rytmer, men virker ellers ubekvem med det standardiserte plottet.

Klembar
For manus er mindre musikalsk, særlig i plantingen av løse tråder som ikke hentes opp, og i utporsjoneringen av de to hovedpersonene. Kato, som er på uironisk søken etter vennskap, har, til tross for filmens insisteringer, begrenset komisk potensial, og Chaus tunge aksent gjør beklagelig nok at han ikke turnerer replikkene særlig godt. Og selv ikke den særs klembare Rogen kan hindre at man får lyst til å gi den varig ufordragelige Britt en sunn omgang juling før det er gått tyve minutter.

Likevel lykkes faktisk «The Green Hornet» i å være en gledesspreder og en god underholdningsfilm, kanskje på grunn av den smittende entusiasmen bak prosjektet, de fine replikkene og den nakne fryden i ansiktet på helt og hjelper idet Rogen roper «Let's roll!».