Moteikonet Lil Peep: pen i rosa. Foto: Swan Gallet/WWD/REX/Shutterstock
Moteikonet Lil Peep: pen i rosa. Foto: Swan Gallet/WWD/REX/ShutterstockVis mer

UKAS VERS: Lil Peep - Crybaby

Grønsj-rapperen Lil Peep lå an til å bli superstjerne da han døde av en overdose, bare 21 år gammel

Han var en grinegutt, og stolt av det.

«Hvorfor hører du på grønsj?!» undret kona mens vi forberedte helgefrokosten. Jeg hadde bare ett godt svar. Lil Peep var død av en overdose. Han ble bare 21 år gammel, og jeg ville skrive noe om ham. «Hm!» svarte hun, som om svaret mitt kanskje formelt sett var godt nok, men knapt nok tilfredsstillende. For grønsj?

Den vantro tonen hennes minnet meg om hvorfor jeg så lenge har sittet på gjerdet når det gjelder Lil Peep. Sittet og klødd meg i hodet, skåret grimaser og rynket på nesa. Måtte vi altså hit igjen? Til nummen, dysforisk tenåringsangst, hjerte og smerte, dødsdrift og fosterstilling, stakkars meg og stakkars alle? Til alle de hersens elektriske gitarene?

Jeg flyktet fra alt det der omtrent da grønsjen herjet sist - for jeg hadde ikke bruk for det, og jeg håper inderlig at jeg aldri kommer til å få bruk for det igjen.

Men det er selvsagt ikke Lil Peep som hadde skylda for alt det der. Peep var bare en ung fyr med et stort talent som han endelig hadde klart å bruke på en konstruktiv måte. Han gjorde det alle store talenter gjør. Han tok det som talte sterkest til ham, og la til noe eget. Ga det en form som var hans og som ble ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rocken har jo vært på vei tilbake i hiphopsjangeren det siste drøye året nå. Og også den store nummenheten har vært tungt tilstede i rapmusikken en stund nå. Den er doprelatert, men også knyttet til politikk og manglende fremtidsoptimisme. Den har nesten slukt Futuresamtidig som den har gjort ham til stjerne. Den er også et definerende trekk i det meste Chief Keef har gjort, og hører du på Lil Peeps «Hellboy», for eksempel, finner du åpenbare nikk til Keefs stil, slik du også finner en rekke gamle Future-spor postet på Peeps soundcloudside. Det er ikke så rart, for ingen artister har vært viktigere enn Future og Chief Keef de siste fem årene.

Så det var kanskje bare et tidsspørsmål før den nye numne hiphopen skulle møte den numne grønsjen og at noen, et ungt talent, skulle finne et uttrykk som hadde plass til dem begge, fordi de var viktige deler av ham.

Det talentet kom. Han fant uttrykket sitt raskt og instinktivt allerede da han var nitten år gammel. Alt lå an til at han skulle bli superstjerne. En sånn en som fyller arenaer og får jenter – og kanskje også gutter – til å hyle og kaste undertøy opp på scenen. For Lil Peep så ut som en blanding av Justin Bieber og Kurt Cobain. Han hadde allerede blitt oppdaget av motebransjen, vært kjæreste med disneychannelstjerna Bella Thorne, og stått frem som bifil. Pitchfork kalte ham «The Future of Emo».

Men Lil Peep var også en hvit, talentfull amerikansk artist som sugde næring av hiphopsjangeren uten å oppføre seg som en turist, og dem er det langt imellom. Han var alt det Post Malone gjerne vil være, men aldri kan bli. Lil Peep var en rockstar. En kassasuksess waiting to happen. Men nå er han altså bare død.

Karrieren hans var kort, men produktiv. Peep ble «oppdaget»og rekruttert av produsent J Green, «en fanboy på grensen til det besatte» til hans Schema Posse rundt 2015, og sammen laget de skjematisk, nummen rap i tradisjonen etter Lord Infamous og Three 6 Mafia-kopistene i RVIDXR KLVN. Også «tidlige» solo-Peep-låter - det er bare atten måneder siden - befant seg trygt innenfor et seigt, tradisjonelt hiphoputtrykk.

Men da Schema gikk i oppløsning, slo Peep seg sammen med emorap-kollektivet GothBoiClique, og et eget uttrykk begynte å ta form. Forløst av nettopp Future og Chief Keef, samt store mengder Nirvana, Smashing Pumpkins, Red Hot Chili Peppers, Elliott Smith og Alice In Chains. Først på mixtapene «Crybaby» og «Hellboy» fra 2016, så med Warner Music-debuten «Come Over When You're Sober (Part One)» fra august i år.

Hele tiden handlet det om det samme: om bedøvende rus, ulykkelig kjærlighet og frykten for og lengselen etter å dø. Og stadig var Peeps største styrke som artist at han var direkte, at han satte ord på de vanskeligste følelsene på enklest mulig måte, uten å skjule seg bak kompliserte metaforer - noe han trolig lærte mer om av moderne rap enn av mytomane grønsjpoeter med livmorsoppheng.

Men utviklingen på disse tre prosjektene er tydelig nok. Peep blir proffere og proffere, og låtene større og saftigere og mer stadionklare for hver utgivelse. Nesten alle låtene på «Come Over...» kan synges høyt og i kor av en gråtende menneskemasse som ikke kan tenke seg noe bedre å gjøre enn å gråte mens de synger akkurat disse sangene i kor.

Samtidig finnes det en form for konvensjonell, paranoid aggresjon på «Come Over...» som sjelden er til stede på de tidligere prosjektene, og som det er vanskelig å tolke som annet enn et uttrykk for den selvbevisstheten som berømmelse gjerne fører med seg. Her, for eksempel, på nynnevennlige «Benz Truck»

«Friends switch up when you in a Benz truck (skrrt)
Always wanna fuck, tell a bitch, «Good luck»
Always wanna fuck 'cause I just came up
Drugs in my nose, good drugs in my cup.»

Det er verdt å merke seg at det ikke nødvendigvis er Peep selv som vil pule i disse linjene. Snarere er det alle rundt ham som vil ha en bit av ham, «cause I just came up». Selv leverer han et avvisende «lykke til!». Han har alt han trenger: dop i nesa, dop i koppen, og en Mercedes Benz med sotete vinduer. «Who you wanna hate now? / Pretty soon you gonna hate me,» synger han i verset. «Gettin' to the cake now / All the hate don't phase me / All the money that I make now / I'll never let it change me.» Slik synger selvsagt bare den som vet at det allerede er for sent. Alt er forandret, og det er ingen vei tilbake, bare innover, der tvilen og usikkerheten venter.

Kanskje på grunn av dette er det de tidlige Peep-låtene jeg stadig vender tilbake til, og særlig førsteskiva «Crybaby». For det er noe ubevoktet over ham der, knyttet til en ubetinget glede over å kunne snakke rett ut, over å kunne sette ord på hvem han er og på hva som er viktig for ham - en slags forløsning. Slik åpner albumet, og tittellåta:

«She said I'm a crybaby, I can't be up lately
Girl, you drive me crazy, AMG Mercedes
Speedin' down the highway, lookin' at the street lights
Geekin' on a Friday, I can never sleep right
Knowin' I hurt you, I don't deserve you
I shouldn't curve you, I know I'm the worst, boo
But, I could be cool too, and you got them dance moves
And I got this vibe, I swear it's perfect to ride to
I wanna die too, we all wanna die too
I got this vibe, I swear she love gettin' high to
I love gettin' high too, I wanna hide you
How did I find you? I'll be inside, I'm makin' music to cry too.»

Ingenting her er vanskelig på en slik måte at det krever fortolkning. Det er enkle ord og enkle rim. Men det handler om alt det som er vanskelig i livet. Om å være en grinunge, en gutt som gråter. Om å være forelsket. Om å ikke ha noen plass eller retning i verden. Om å ikke få sove. Om å vite at man har såret noen, men at man ønsker å være et bedre menneske. Om å vite at man har noe man vil dele med noen som man kanskje aldri kan få. Om å ville beskytte noen. Om å kjenne på at man skal og kanskje til og med vil dø, men at man har noe, en vibb, som gjør at det likevel er her man vil være en stund til, om man bare kan dele den med den rette personen. Det er musikk man kan gråte til, men det er en forløsende gråt, for så lenge det finnes slik musikk finnes det også glede og håp i verden.

Det er også bare på «Crybaby» at kan man finne en låt som den jublende optimistiske «yesterday», som vel strengt tatt mest er en karaokeversjon av Oasis' «Wonderwall», men som gjør det god karaoke skal gjøre: den gir deg lyst til å slippe alle hemninger og gaule med av full hals:

«Change my name, shave my head
Tell my friends that I'm dead
Run away from the pain, yesterday is not today
Yesterday is not today, yesterday is not today
Yesterday is not today, yesterday is not today is not the same.»

«Yesterday» er en sang om at det vidunderlige kan skje. Om at kjærligheten kan ta dopens og smertens og de dårlige vennenes plass, og skape plass til en fremtid. Ikke i morgen, men i dag. Den handler ikke om døden, men om å bli født på ny:

«Today is gonna be the day that I'm gonna come back to you
I know, I did a little blow and I never wrote back to you
My love, I wanna give it all to you, baby, I just wanna ball with you
I couldn't see the air was coming, near the way I do - about you now.»

Jeg skulle ønske det fantes flere slike ubevoktede låter om kjærlighetens kraft i Lil Peeps katalog. Jeg skulle ønske han ikke fikk rett med motsatt fortegn: i dag er ikke i går, og det vi har tapt kommer aldri tilbake. Men vi fikk det vi fikk. Og det må dessverre være nok. Hvil i fred, Lil Peep. Det var trist mens det varte.