Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Reiserådene:

Grønt betyr ikke trygt

Åpne grenser betyr svært mye høyere risiko.

GRØNNE LAND: Feriereiser er vanskelig å forsvare, også til grønne land, skriver artikkelforfatteren. Her fra en strand i Marseille i Frankrike denne uka. Foto: AFP Photo / NTB Scanpix
GRØNNE LAND: Feriereiser er vanskelig å forsvare, også til grønne land, skriver artikkelforfatteren. Her fra en strand i Marseille i Frankrike denne uka. Foto: AFP Photo / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Norge kan risikere å miste kontrollen på grunn av feriereisende som uvitende bringer smitte fra utlandet. Folk må forstå at utenlandsreiser er forbundet med økt risiko for smittespredning, også reiser til såkalt grønne land.

Åpne grenser betyr svært mye høyere risiko for oss alle i tiden som kommer.

Gunhild Nyborg.
Gunhild Nyborg. Vis mer

God informasjon og kunnskap om koronavirusets egenskaper er viktige verktøy i kampen mot smittespredning. At vi har lyktes med dette, er en viktig grunn til at Norge har klart seg så bra hittil i denne pandemien. Med strenge tiltak i vår klarte vi sammen å fjerne mesteparten av den frie smitten.

Det har vi alle hatt glede av, gjennom en lang periode der vi har kunnet senke skuldrene og bevege oss relativt fritt innenlands uten særlig risiko.

Men i sommer har regjeringen også åpnet for utenlandsreiser. Det er et sjansespill, for svært få andre land har klart å få like god kontroll på smittespredningen som Norge.

Grensen for å få status som «grønt» land er 20 per 100 000 totalt over to uker. Dette er omtrent ti ganger det nivået vi har hatt i Norge. Siden koronaviruset ofte spres i klynger, kan det derfor være enda mye høyere smittespredning i enkelte områder, og landet kan fortsatt kvalifisere som «grønt».

Det er utfordrende både for helsemyndigheter og reisende å klare å ha oppdatert kunnskap om slike lokale forskjeller, og forståelse av konsekvensene av dem, spesielt i en situasjon der smitteutbredelsen kan endres over natten.

Rent intuitivt vil vi nok gjerne tenke at dersom et land er grønt, betyr det at reiser dit er forbundet med ingen eller svært liten økt risiko. Men bare noen få land tilfredsstiller dette: Island, Færøyene og Finland. Selv Danmark har hatt vesentlig mer fri smitte enn Norge, og over dobbelt så mange døde. I folkeopplysningsperspektiv var nok valget av betegnelsen «grønne» og «røde» land uheldig.

Dersom man fortsatt vil holde grensene åpne, bør man vurdere å supplere de «røde» og «grønne» landene med en kategori «gule» land. Gule land vil være land med mer smitte enn vi har i Norge, men lav nok forekomst til at helsemyndighetene mener man kan slippe formell karantene etter hjemkomst. I praksis må da omtrent alle land som i dag er merket grønt, skifte til gult.

I dette ligger en tydeligere advarsel til de reisende om at de påtar seg en ekstra risiko ved å reise, og at det også medfølger ekstra ansvar med det. At man bør være forsiktig med å delta i selskaper, reise med kollektivtransport og dra på treningssenteret de første ti dagene etter slike reiser, og begrense risikoen for å spre smitte på arbeidsplassen, selv om man ikke er pålagt formell karantene.

En pandemi opprettholdes når folk reiser fra ett sted til et annet og tar med seg viruset på veien, vitende eller uvitende. Hvis ingen reiser noe sted, vil ikke viruset spre seg videre. For det norske samfunnet er det dermed i den nåværende situasjonen ønskelig med så lite internasjonale reiser som mulig.

Vi forstår nok alle at noen har vektige grunner for å reise. Men å foreta unødvendige utenlandsreiser, akkurat i år, er vanskelig å forsvare. Rene feriereiser må sies å falle i denne kategorien. Jo flere som foretar slike reiser, og jo mindre oppmerksomme de er på den økte smitterisikoen reisen innebærer, jo større er risikoen for at smitten på nytt begynner å spre seg her hjemme.

Det er derfor myndighetene anbefaler folk IKKE å reise, selv om de ikke lenger aktivt fraråder det. Det er mye som tyder på at det budskapet ble for komplisert. Det er dessverre tegn til at mange av dem som reiser, ikke fullt ut har forstått hvilken risiko det kan innebære.

Det er foreløpig ikke mange land som klarer å holde smitten nede etter gjenåpning av samfunnet. Norge er i så måte et unntak.

Årsaken er sannsynligvis at vi fikk fjernet mer av den frie smitten under nedstengningen her enn i de fleste andre land, på grunn av kloke tiltak fra myndighetene, svært høy oppslutning omkring tiltakene fra befolkningen, og en lengre periode med stengte grenser her hjemme.

Men mange land i Europa opplever nå rask økning i smitten: Belgia, Tyskland, Frankrike, Spania, Nederland, Østerrike, Sveits, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Litauen, og Ungarn (som nettopp ble «grønt»). De siste tre ukene er smitten i Danmark doblet.

Og vi ser at utviklingen raskt kan gå feil vei. Israel, som hadde svært lite smitte, har nå like mange nye smittetilfeller per innbygger som USA, etter en svært rask økning i antall nye tilfeller.

I Texas er det nå så fullt i sykehusene at man har planlagt å snu de sykeste i døren. De må dø hjemme, under pleie av sine pårørende, kyndige eller ukyndige; sykehusene må prioritere de som kan reddes. Likhusene er overfylt, og kjølebiler er hentet inn for å avlaste.

Det er vanskelig å se for seg hvordan man over tid skal kunne holde kontrollen over en slik pandemi med såpass åpne grenser som det vi har i dag. Det at helsemyndighetene bruker mye tid på å omgjøre reisevedtak for land med økende smitte er også problematisk.

I Norge har mange smittetilfeller i det siste vært forbundet med andre, kjente tilfeller. Da er den smittede klar over smittefaren på forhånd, og sitter også kanskje alt i karantene når smitten blir kjent. Denne smitten er enklere å kontrollere enn smitte fra reisende som oftere er uvitende om smitten, og uvitende om den risikoen en selv utgjør.

Det tar gjerne en ukes tid før en smittet får symptomer, og de fleste er smittefarlige i 2–3 døgn før dette. Noen forblir også asymptomatiske. Importert smitte vil dermed kunne spre seg i det skjulte over noe tid før den blir oppdaget, et eksempel på dette har vi nå sett i Moss. Siden SARS-CoV-2-viruset sprer seg så lett og raskt, kan veien derfra være kort til at man på nytt må stenge ned.

Ved å åpne for feriereiser i stort omfang har vi i praksis lagt til rette for å «smøre grunnen» med skjult smitte, som kan eksplodere når folk trekker innendørs i høst. Skoleåret starter om få uker, etter planen med full kapasitet og færre tiltak enn i vår.

Men med dagens reisemønstre, og den smittesituasjonen vi ser i såkalt grønne land, må vi forberede oss på økt smittespredning her hjemme i tiden fremover. Vi risikerer at vi igjen må bli mer forsiktige i møte med andre. Kanskje bør vi innføre munnbind dersom det er vanskelig å holde avstand. Husk at smitten øker en tid før det avspeiles i statistikken.

Spørsmålet er om det norske folk mener at en slik risiko og utrygghet kan forsvares, for å skulle tilfredsstille reiselystne nordmenn og en reiselivsnæring som også vil være blant taperne dersom nordmenn må krype tilbake i hi.

Det skjer mye positivt innen vaksineutvikling og nye behandlingsmetoder, men vi har ikke dette på plass ennå. Derimot tilsier kunnskapen om de mange mulige alvorlige skadevirkningene av covid-19-infeksjon at vi fortsatt bør prioritere å holde viruset unna befolkningen.

Vi har oppskriften. Vi vet mye om hva som skal til for å beholde kontrollen, så vi alle kan leve et relativt normalt liv i denne tiden. Regjeringen har gjennom våren sagt at de vil stramme inn, dersom de ser at åpningen går for raskt. Det gjør den nå.

Vi bør stramme inn reglene for utenlandsreiser, og kommunisere tydelig den risiko som er forbundet med dem. Og vi bør ikke nøle. Det kan koste oss alle svært dyrt utover høsten, hvis vi på nytt mister kontrollen.

Grønt betyr ikke trygt.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!