Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Grønt lys, men rødt kort for Tyrkia i Syria

Russland bifaller Tyrkias invasjon i Nord-Syria, USA dilter etter og EU, NATO og FN gir en slags aksept. Nå bør det pinadø være nok.

TVILSOMME VENNER: Tyrkiske invasjonssoldater patruljerer den syrisk-kurdiske grensebyen Tal Abyad. Gutten som er innhyllet i et tyrkisk flagg, viser at president Erdogans propagandamaskin allerede fungerer godt. Foto: AFP/NTB Scanpix
TVILSOMME VENNER: Tyrkiske invasjonssoldater patruljerer den syrisk-kurdiske grensebyen Tal Abyad. Gutten som er innhyllet i et tyrkisk flagg, viser at president Erdogans propagandamaskin allerede fungerer godt. Foto: AFP/NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

I morgen går Tyrkias tidsfrist ut: Hvis den kurdiske YPG-militsen ikke har trukket seg ti kilometer vekk fra den tyrkiske grensa, vil president Recep Tayyip Erdogan «ta kontroll og rense området sjøl».

Vi er vitne til en surrealistisk og absurd situasjon om dagen, nesten kafkask. Tyrkias invasjon i Nord-Syria er folkerettslig svært tvilsom, mange av tyrkernes syriske allierte har begått krigsforbrytelser, og store områder skal renses for kurdere og bosettes av syriske flyktninger som i dag holder til i Tyrkia. Der havner de på dørterskelen til mannen de flyktet fra; Syrias president Bashar Assad.

OPPHEVER SANKSJONENE: President:Donald Trump opphever sanksjonene mot Tyrkia. Det melder han selv på en pressekonferanse onsdag. Video: AP Vis mer

Alt dette skjer uten at det såkalte verdenssamfunnet løfter en finger. Møtet mellom Erdogan og Russlands president Vladimir Putin i Sotsji i forrige uke fjernet alt håp om mulig rettferdighet for kurderne. Nå får Erdogan russisk hjelp til å patruljere den såkalte sikkerhetssonen – med støtte fra USAs president Donald Trump – som heller ofrer sine tidligere kurdiske støttespillere i kampen mot IS enn å bli enda mer isolert i Midtøsten. EU-landene prøver seg med noen svake protester, men de fleste er stort sett fornøyd fordi Erdogan da ikke kan gjøre alvor av sine trusler om å sende hundretusener av syriske flyktninger i Tyrkia til deres territorium. Og i FN har kurderne ingen allierte, så der blir generalsekretær António Guterres stort sett stående alene i sin kritikk og med sine advarsler.

Og når Tyskland med støtte av Norge foreslår en FN-styrt sikkerhetssone i Nord-Syria, kan tyrkiske myndigheter ta det helt med ro. Etter den israelske invasjonen i Sør-Libanon i 1978 måtte Israels statsminister Menachem Begin godta at det ble sendt FN-soldater til Sør-Libanon. Men da gikk både USA og den daværende supermakta Sovjetunionen inn for en slik løsning. Denne gang er det i realiteten fritt fram for tyrkerne og deres allierte, den tidligere frie syriske hær, som nå fullt og helt er døpt om til Den syriske nasjonalhæren, SNA.

Det er all grunn til å tro at menneskerettighetsorganisasjoner vil få nok å gjøre i tida framover, for i SNAs rekker befinner det seg mye folk med blod på hendene og med en islamistisk ideologi som ikke står så langt fra den IS og al-Qaida forfekter. Slike folk og grupperinger skal vi i Vesten nå godta at slippes løs på kurderne i Nord-Syria. Det er allerede kommet en rekke rapporter om drap og grusomme overgrep på sivile, deriblant den kvinnelige kurdiske politikeren Hervin Khalaf som for noen dager siden ble trukket ut av en bil og grovt mishandlet – for deretter å bli skutt.

Den frie syriske hær besto først hovedsakelig av soldater som hadde desertert fra den syriske regjeringshæren. Da var disse soldatene Vestens gullgutter. Da den militære framgangen ikke ble som forventet, snudde USA ryggen til, og dermed vendte militsen seg til Tyrkia. Der fikk de våpen, penger og opplæring, og nye grupper kom til. SNA skal bestå av ikke mindre enn 29 forskjellige militser, mange av dem med utspring i de islamistiske opprørsgruppene Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam, som holdt til i områdene rundt Damaskus, men som ble tvangsflyttet av Bashar Assad til Idlib-regionen. Der kom de i konflikt med den såkalte Nusra-fronten, og neste stopp var Tyrkia.

Det er usikkert hvordan Erdogan planlegger å flytte minst én million flyktninger fra Tyrkia til Syria. Tyrkiske myndigheter hevder at dette skal skje frivillig, men ifølge Amnesty International og Human Rights Watch er dusinvis av syrere allerede blitt deportert og sendt til syriske områder der det fortsatt pågår kamper.

Erdogan har tidligere sagt at Tyrkia skal bygge titalls nye landsbyer til de syriske flyktningene. Landsbyer som er ødelagt under de pågående krigshandlingene skal også gjenoppbygges. Hva som skal skje med kurdere som har bodd der, snakkes det ikke så mye om. Et par hundre tusen kurdere er allerede på flukt og går en svært usikker framtid i møte. En ny flyktningtragedie er under oppseiling.

Tyrkias invasjon gjorde at president Assad kunne sende sine styrker nordover til områder han tidligere hadde mistet kontrollen over. Foreløpig ser det ut som om syrerne i utgangspunktet plasserer seg 30 kilometer sør for den tyrkiske grensa, altså utenfor den «sikkerhetssonen» Tyrkia vil opprette. Sjøl om det i går var en trefning mellom syriske og tyrkiske soldater ved grensebyen Ras al-Ain, tyder det meste på at Assad vil spille på lag med Erdogan og Putin – både fordi han er tvunget til det, men også av strategiske og pragmatiske årsaker. For etter alle solemerker vil han til slutt uansett bli vinneren.

Og da er spørsmålet hva som vil skje med Tyrkias allierte SNA. Mye kan tyde på at soldatene der blir de nye ofrene for svik i den blodige og tragiske syriske borgerkrigen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media