Groove-gründer i tangentens bane

Bugge Wesseltoft har flere jern i ilden enn et middels smelteverk. Og smir og smir og smir....

AKTIV: I mer enn 20 år har Bugge Wesseltoft vært en sterk stemme i norsk musikkliv generelt og norsk jazz spesielt, på utøver- så vel som organisasjonssiden. Nå står en ny førstegangsutfordring for tur, «Arendal Sessions», med bl. a «Sagn»-konsert med originalbesetningen fra 1990 og duokonsert med Sidsel Endresen. FOTO: TERJE MOSNES
AKTIV: I mer enn 20 år har Bugge Wesseltoft vært en sterk stemme i norsk musikkliv generelt og norsk jazz spesielt, på utøver- så vel som organisasjonssiden. Nå står en ny førstegangsutfordring for tur, «Arendal Sessions», med bl. a «Sagn»-konsert med originalbesetningen fra 1990 og duokonsert med Sidsel Endresen. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

JENS Christian Bugge Wesseltoft?

Nettopp. Bugge.

Han med «It's Snowing On My Piano», juleplata som rusler og går og ville vært en vakker liten pensjonsordning om musikanten hadde hatt royalties av salget. Bugge med «New Conception of Jazz»-skivene og de Spellemannpris-belønte duoplatene med Sidsel Endresen. Pianisten med de strålende soloalbumene og like strålende solokonsertene. Tangentmannen som spiller med «alle» i inn- og utland. Gründeren som driver sitt eget plateselskap (Jazzland), sitt eget nettsted for digital distribusjon av musikk i skikkelige lydformater (Gubemusic) og klubbkonseptet Bugges Organ Club på Cosmopolite. Organisasjonsmennesket Bugget, nestleder i styret for Norsk jazzforum og straks klar for «Arendal Sessions», hans egen «festival i festivalen» under Canal Street fra 24. til 27. juli. Var det fritidsproblemene som tok overhånd og fikk ham til å bli festivalarrangør?

—Nei. Men jeg har feriert på Hisøya i mange år og er blitt kjent med gjengen som lager Canal Street, kommer det karakteristisk no nonsense-blidt.

—Og da var ikke en Bugge-festival til å unngå?

—Vi snakket om å få til et samarbeid for fem år siden, men den gangen ble det ikke noe av. Så ringte de i fjor og ville gjerne prøve. Jeg kune tenke meg å lage en jazzvariant av Risør Kammermusikkfest, samle noen musikere over flere dager, holde masterclasses for studenter på formiddagene, spille konserter på ettermiddagen og kvelden og i det hele tatt prøve å være en del av festivalen og gi noe tilbake til byen.

—Du hadde artistønskelista klar?

—Siden det er første gang jeg får lov til å gjøre noe sånt, har jeg lyst til å bygge programmet rundt folk som har betydd mye for meg. I år er det først og fremst Arild (Andersen) og Sidsel (Endresen), som har vært utrolig viktige i mitt musikalske liv. Men det kommer mange flere fra inn- og utland.

—Nana Vasconcelos, perkusjonisten fra «Sagn» og Jan Garbarek Group, der du også var innom, står på programmet?

—Nana kommer over fra Brasil med hele familien. Han er æresborgemester i Recife, leder for karnevalsmusikken der og skal lage noe han kaller Organic Workshop. Det er en slags fellesskapsseanse for store folkemengder der alle kan delta med sang, dans, klapping og spill.

SOLO:  Bugge Wesseltoft solo i Vossasalen under Vossa Jazz 2012. FOTO: TERJE MOSNES
SOLO: Bugge Wesseltoft solo i Vossasalen under Vossa Jazz 2012. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

—Betrakter du dette dobbeltengasjementet ditt — travel utøver og ihuga organisator — som to sider av samme sak?

- Jeg ser jo helt klart at jeg som utøver også er del av noe større, og det er jeg blitt mer og mer opptatt av. Å ha ståsted i et velfungerende miljø er veldig viktig, både for musikalsk utvikling og rett og slett for å ha et sted å komme fra. Norsk jazz får positiv oppmerksomhet i utlandet på grunn av det spesielle miljøet vi har, og det er flott å føle seg som del av det. Men da må man også bidra innad i miljøet og ikke bare nyte fordelene, synes jeg.

—Du nøler sjelden med å fortelle i klartekst hva du mener, har du et publisistisk gen i deg?

—Det har vel kommet gradvis gjennom åra. Jeg har jo en del kunnskap om det å være utøver, både nasjonalt og internasjonalt, og har meninger om f eks musikk- og kulturpolitikk som jeg synes det kan være greit å få formidlet. Jeg føler at det er kommet en slags avstand mellom dem der oppe som styrer kulturlivet og oss som faktisk holder på her nede, at det det av og til er viktig å minne om at «hallo, det er faktisk sånn at norske kulturarbeidere har ei gjennomsnittslønn på 140 000, mens ei vanlig norsk gjennomsnittslønn nærmer seg en halv million». Det er store omkalfatringer og vanskelige forhold i musikkindustrien, og konsekvensene for den enkelte musiker er enorme. Norge er et bitte lite land, og skal vi fortsatt klare å produsere den flotte musikken vi gjør, må vi begynne å trekke sammen.

—På 90-tallet, da du ikke fant noe plateselskap som du syntes var riktig for den nye elektronika-inspirerte, groove/danse-funderte improjazzen din, startet du Jazzland for å utgi den selv. Jazzland kom snart til å gi ut andre artister også, og nå redder du din egen og mange andres musikk fra mp3-døden ved å drive digital distribusjon gjennom Gubemusic? Føler du en forpliktelse overfor andre musikere?

—At Jazzland kom til å utgi andre artister, var litt overraskende. Men jeg klarte ikke selv å spille inn de fire albumene pr år som selskapet trengte, dermed ble det sånn. Det er altså ingen forpliktelse, og igjen: Jeg får så mye igjen for å være del av et større miljø, for eksempel i form av nasjonalt og internasjonalt nettverk med både musikere og publikum, at jeg synes det er viktig å være der.

—Da du holdt på med New Conception of Jazz, oppfattet mange at du avskrev jazzhistorien, og spesielt den amerikanske, som uten betydning for deg. Så hentet du for et par år siden fram amerikanske standardlåter til solokonserter og et soloalbum — hva er egentlig ditt forhold til jazztradisjonen?

—Det samme som det har vært hele tida. Faren min er musiker, jeg vokste opp med jazztradisjonen og har hørt standardlåter hele livet. Jeg har aldri forkastet den musikken, men da jeg skulle velge mitt eget uttrykk som jazzmusiker, hadde folk som Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen vist at det gikk an å ikke bare lage, men faktisk leve av å spille sin egen jazzmusikk som ikke var kopi av den amerikanske. Det ble helt avgjørende for meg, for selv om det finnes mye fantastisk flott amerikansk jazz, er du dømt til å tape dersom målet ditt er å låte som en amerikaner. Du må finne din egen stemme, og for meg som var veldig påvirket av elektronisk musikk på den tida, var det naturlig å gå den veien.

—Neste år runder du 50, er det en milepæl du skal markere overfor deg sjøl eller omverdenen?

—Jeg har ikke tenkt så langt. 50 år, jeg gruer litt, kanskje jeg skal lage en konsert og spille med folk jeg liker? Jeg kommer iallfall til å dra på hytta med noen venner, det vet jeg.