Grosch & Fehn

I går la regjeringen fram sine planer for utbyggingen av det nye arkitekturmuseet. I denne artikkelen setter Rune Slagstad de to arkitektene Grosch og Fehn inn i en historisk sammenheng.

«DET ER OSLO som ligger avsides» er tittelen på ei bok av Torild Skard. I Norge blir vi aldri lei av å snakke om sentrum og periferi, men gjerne ut fra en ganske konvensjonalisert oppfatning av hva som er sentrum og hva periferi. Grosch, Fehn og konstellasjonen Grosch- Fehn bidrar, som Torild Skard med sin formulering, til å destabilisere vår etablerte oppfatning av sentrum- periferi. Da familien Grosch forlot Kongens København til fordel for festningsbyen Fredrikshald tidlig på 1800-tallet, slo de seg ned i den definitive periferi.

Tidlig på 1820-tallet kom Christian Heinrich Grosch via København til Christiania, noe mindre periferi enn Fredrikshald riktignok, like fullt en liten provinsby i en europeisk randsone, men likevel hovedstad i den nye nasjon. Grosch ga arkitektonisk form til det unge sentrum - og oppførte tollboder, men ikke minst kirker over det ganske land. Som hos knapt noen annen ble i Groschs produksjon sentrum forbundet med periferi og periferi med sentrum.

SVERRE FEHN BRAKTE gjennom sine tidlige bygg Norge til sentre på det europeiske kontinent - Brussel 1958 og Venezia 1962. Fehns offentlige bygg, hans museumsbygg, ligger i den norske periferi: Hamar 1969- 75, Fjærland 1990, Alvdal 1996, Ørsta/Volda 2000, Horten 2001. Det kan sies mye - og har unektelig i de seinere år vært sagt en god del - om plasseringen av Fehns bygg i det norske samfunnslandskap. At Fehn er så sterkt representert i den såkalte periferien, er også et arkitektonisk uttrykk for periferiens sterke stilling i det norske system.

GROSCH TEGNET I 1828 Norges Bank på Bankplassen, midt i sentrum av Christiania. Den nye nasjon hadde i 1816 fått sin egen sentralbank, men som en ytterligere omdreining av det komplekse forhold sentrum- periferi i det norske system ble hovedkontoret for den nye Norges Bank umiddelbart lagt til en by i periferien, Trondhjem. Grosch-bygget på Bankplassen var Norges Banks mer beskjedne hovedstadsfilial.

Tidligere i år fikk Fehn den første Grosch-prisen. I forrige uke fikk Grosch og Fehn hvert sitt frimerke - Norges Bank (kr 5,30) og Aasen-tunet (kr 8,50). Priser og frimerker (uansett pris) er flott, men langt flottere er dagens nyhet fra regjeringen Stoltenberg: Grosch og Fehn skal møtes live og danne det nye arkitekturmuseum.

GROSCH OG FEHN har møttes også tidligere. Bremuseet har satt Fjærland, ingenlunde noe urbant tettsted, på arkitekturens verdenskart. Fra Bremuseet ser vi over til Fjærlands første offentlige bygg, Groschs kirke fra 1854, riktignok seinere sterkt ombygd. Før Fehn kom til Volda med sitt Aasen-tun hadde allerede Grosch vært der, iallfall med sine kirkelige mønstertegninger. Også i Volda kom Grosch Fehn i forkjøpet. Men når vi i dag leter etter Grosch i Volda, må vi gå gjennom Arnstein Arneberg.

I 1928 LENGTET EN KUET volding etter å komme seg ut av et ulykkelig ekteskap. Så sterkt var dette ønsket at han foretrakk et liv bak fengselsmurene framfor et samliv i et ekteskapelig fengsel. Bedehuset sparte han - det lå for tett den øvrige bebyggelse. Han satte i stedet Grosch-kirken i flammer og lot seg umiddelbart pågripe av lensmannen. Mens gjerningsmannen ble ført med båt til frihetens fengsel i Ålesund, brant kirken ned til grunnen. Arneberg tok, som kjent, for seg flere av Groschs kirkeinteriører, bl.a. bygde han om Grosch-kirken i Tønsberg, Fehns barndomsby. I Volda fikk Arneberg derimot anledning til reise en ny kirke i sin helhet på Groschs ruin i 1930.

GROSCH-KIRKEN I VOLDA var blitt oppført på slutten av 1850-tallet, på den tida da Ivar Aasen, Voldas store sønn, var i fullt virke med sitt livsverk: å gi det motkulturelle målet en autorisert stemme. På Groschs tid var ikke Aasen og hans språklige motkultur - målrørsla - noen anerkjent del av embetsmannsstatens sentrumskultur.

Aasen var tvert imot bærer av en subversiv, uroskapende kraft i dyp kontrast til det stabile univers som ble arkitektonisk representert av Grosch. Denne uro har Fehn med sitt Aasen-tun gitt arkitektonisk form.

Sverre Fehn har fra sine første bygg representert den modernistiske avantgarde i det norske system. Fehn har ikke vært en maktens arkitekt, slik Grosch var i og for sin tid. Slik sett står nok Fehn Aasen nærmere enn Grosch, som med sin klassisisme ga form til systemets vel etablerte univers. Til Fehns modernisme kan det riktignok i det arkitektoniske trekkes en klassisistisk linje fra Grosch, men Fehns arkitektur forutsetter, som Aasens språkvitenskap, erfaringen av noe som er annerledes - en ny samfunnserfaring som utspør, utforsker og kanskje også bryter med en etablert orden.

DET SOLIDE Norges-Bank-bygg Grosch tegnet skulle være, som en sa på den tida, som «et smagfuldt dekoreret Fængsel». Slik måtte det være for et hus som skulle gi landets finanser et betryggende vern.

Nå skal det få en ny funksjon - og ved Fehns intervensjon en ny dimensjon. Det gjelder for Grosch at han bandt sammen sentrum og periferi. Det gjelder for Fehn at han har gitt oss en helt ny opplevelse av hva som er sentralt, og hva som er perifert. Og det gjelder for den sentrale statsmyndighet at den i dag har gitt oss et løfte om en ny arkitektonisk erfaring: mestermøtet Grosch-Fehn i Kvadraturen, midt i hovedstadens sentrum.

Artikkelforfatteren er professor knyttet til Institutt for samfunnsforskning.