Grøss i gravkammeret

Gotisk spøkelsesroman som rommer alt våre barnlige hjerter begjærer.

BOK: Med den forutsetning at bestselgerlistene til en viss grad også måler det folk vil lese – og ikke bare det som er hypet av en ekstremt aggressiv markedsføring – kan vi fastlå at foruten krim, er folk opptatt av politisk brennbare områder, slik det kommer til uttrykk i «Drageløperen» og «Yacoubian-bygningen». Men aller helst historikk, eller kanskje teologi. Noe som muligens er en litt for velvillig betegnelse på Da Vinci-bølgen.

«Gravkammer» befinner seg i siste kategori. Det er den britiske journalisten og kritikeren Kate Mosses andre roman. Hun brakdebuterte med «Labyrinten», som ble omtalt som en feministisk utgave av Dan Browns «Da Vinci-koden». «Labyrinten» var lagt til Frankrike, der vi fulgte to kvinneskjebner, en fra nåtida, en fra tidlig middelalder.

Mosse bruker den samme oppskriften i sin andre roman. Det er en 650 siders mastodont som ikke overrasende allerede er en salgssuksess. Handlingen foregår i Frankrike, med to kvinneskjebner: En fra nåtida. En fra slutten av 1800-tallet. Begge vakre, unge, modige og Nancy Drew-aktig nyfikne.

Spøkelse

I nåtidshistorien reiser amerikanske Meredith til en liten by i Frankrike angivelig for å finne ut mer om den franske komponisten Claude Debussys liv. Men også for å utforske sine egne aner. Her er forbindelser til et slott med en blodig historie, et gravkammer, mystiske tarotkort og en spøkelsesaktig kvinneskikkelse med langt rødt hår og attenhundretallskostyme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den onde selv

I en kryssklippet fortelling er vi på det samme slottet 100 år tidligere. Der møter vi et ungt søskenpar som har måttet rømme fra tumulter i Paris, deres vakre tante, samt en slags trollmann. Og en syfilitisk gal greve, som både kveler kvinner og dreper småbarn, Den onde selv dukker opp etter hvert, materialisert gjennom de mystiske tarotkortene.

«Gravkammer» er en gotisk spøkelsesroman. Mosse er en omstendelig forfatter og tar seg tid til historiske detaljer, i en roman der personene er i overkant flate. Hun skriver greit nok, men er ingen stor stilist. Nå vet ikke jeg hva slags materiale de helt sikkert tidspressede oversetterne har hatt å arbeide med. Men det blir vel mange språklige omtrentligheter: «Musikk høres. Men uhørlig». «Innenfor hodets fire vegger». «Ordet kommer som et pust med vinden».

Oppslukende

Disse innsigelsene drukner likevel i det faktum at «Gravkammer» er en oppslukende underholdningsroman. Her er en dash av det meste; kjærlighet, mord, ekte demoner, mystiske gravkamre.

I riktig gamle dager ville vel Mosse blitt ansett som en kioskdronning. Disse grensene er nå i ferd med å hviskes ut. Noe annet ville være urettferdig på kioskromanens vegne. Men det bidrar vel ikke akkurat til å bremse infantiliseringen av det såkalte seriøse bokmarkedet.