Grøss i utvalg

Horrorklisjeene glimrer med sitt nærvær i «The Conjuring», som byr på en rekke effektive grøss i andre halvdel.

FILM: Dagens skrekkfilmer er treige i starten, gjerrige på grøss. «The Conjuring» ser lenge ut til å være en ny «Paranormal Activity», der det eneste som skjer den første halvtimen, er at en kasserolle faller i parketten. Jeg savner den skamløse, lekne vettskremmingen fra «Scream»-epoken, der man starter med en uutholdelig faretruende scene, før vi introduseres for hverdagen, det trygge og velkjente.

«The Conjuring» tar seg selv mye mer seriøst. Det begynner med rulletekster som forklarer at det ligger en sann historie bak og vi møter de paranormale «etterforskerne» Ed og Lorraine Warren i diverse sammenhenger som skal etablere deres troverdighet: De foreleser for studenter, de viser fram sitt rikholdige utvalg av demonbesatte gjenstander og de beroliger bekymrede huseiere med at, nei, dere har nok bare har et ekstra knirkete loft.

Hjemsøkt hus
Parallelt blir vi kjent med familien Perron, som flytter inn i et gammelt gårdshus i Rhode Island i 1971. Carolyn og Roger har fem døtre som tegn for tegn skjønner at noe er galt. Noen napper dem i beina mens de sover, eller gjemmer seg i mørket bak døra. Samtidig oppdager far at huset har en hemmelig kjeller.

Ekteparet Warren (gravalvorlig spilt av Vera Farmiga og Patrick Harris) tilkalles. De oppfører seg som en blanding av skadedyrbekjempere, evangelister og helsepersonell. Her skal det røskes opp i gammel djevelskap.

Det funker
Som dere skjønner, tilhører jeg dem som synes «oppsettet» er latterlig. Filmen er i tillegg dynket i katolsk symbolikk: Djevelen skal drives ut, noe som krever kors, vievann, høytlesning på latin og direkte godkjennelse fra Vatikanet.

Jeg understreker filmens frieri til de troende og godtroende for å bygge opp spenningen mot min sjokkerende innrømmelse: Det virker! Halvveis ute i filmen setter regissør James Wan («Saw», «Insidious») i gang showet. Han byr på et generøst koldtbord av grøssframkallende scener som også ateister vil kjenne i ryggmargen. I likhet med andre djevelsk dyktige skremmere, vet James Wan hva som funker. Hvorfor det funker, er et mer omfattende spørsmål.