Grøssende fabelaktig vold

Blod og tenner skvetter når Brad Pitt og Edward Norton slåss på bare nevene i filmen «Fight Club» - som har norsk premiere fredag. Det er grøssende fabelaktig vold.

Nå er David Finchers («Seven») tilskudd til debatten om fremmedgjøring i 90-åra, for nå å nevne et av dens temaer, noe langt mer enn en voldsfilm. Det er riktigere å si at «Fight Club» er en film med vold i. Rå, ubehøvlet og ubehagelig med sitt fravær av lange kniver og bredt anlagte pistoldueller, rett og slett menn i nærkamp med menn.

FINCHERS VIKTIGE FILM vekker debatt. Den er blitt mottatt med jubel og avsky i USA. Flere kritikere utroper den til en av tiårets beste filmer, andre mener den er en voldsfeiring på grensen til det fascistiske. At en film skaper allmenn diskusjon, er i seg selv et poeng, og om det er andre emner i «Fight Club» som burde påkalle like stor interesse, så er voldsbruken et åpenbart tema. Vold er en sensitiv sak, ikke minst i Hollywood for tida, hvor man etter skytemassakrer på ungdomsskoler har begynt å gå i seg selv og se på virkningen av blodsutgytelser på lerretet.

DET MÅ HOLLYWOOD gjerne gjøre. Spørsmålet er hvilke filmer produsenter og storstudioer eventuelt måtte komme til å bedrive selvsensur overfor. Ville man ramme en kommende «Dødelig våpen 5» med en ellevilt pistolsvingende Mel Gibson? Eller de vanvittige blodsutgytelsene med forkvaklet menneskesyn i «John Carpenter's Vampires», de utallige Quentin Tarantino-kopistenes «kule» massakrer eller sånt som Joel Schumachers spekulative «8 mm» fra pornomiljø?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje ikke, ettersom det er penger å hente fra klart definerte målgrupper. Det er filmer som presenterer en type bevisstløs underholdningsvold enkelte koser seg hjertelig over. Stort inntak av slik «gladvold» kan opplagt bidra til likegyldiggjøring, til kynisme, til sviktende forståelse av at virkelig vold er vondt og inhumant.

«FIGHT CLUB» FALLER ikke i denne kategorien. Like lite som Stanley Kubricks «A Clockwork Orange» (1971). Historien om Alex DeLarge, hvis hovedinteresser var «voldtekt, ultravold og «Beethoven», vakte tilsvarende debatt. Kritikkene varierte fra panegyrikk til avstandtaken. Både i England og USA kom det rapporter om at ungdommer kledd i hvitt som Alex og hans gjeng angrep sakesløse medmennesker, Kubrick selv fikk trusselbrev.

Få vil i dag påstå at filmen, den var nyskapende i sin fortellerstil og kan fortsatt virke sterkt, forsvarer voldsbruk. Tvert om. Den er et motinnlegg. Forfatteren Anthony Burgess sa:

«Ungdommen lærte ikke aggresjon av 'A Clockwork Orange', den var allerede aggressiv. Hva de lærte, var en måte å være aggressiv på ...»

Eller ville noen ha unnvært Arthur Penns «Bonnie and Clyde» (1967)? «Dødens skitne realiteter - ingen antydninger, men blod og hull - er nødvendige,» skrev Pauline Kael i The New Yorker til forsvar for klassikeren som ble angrepet av mange. Newsweeks anmelder slaktet den, for to uker seinere å be om unnskyldning og levere en rosende omtale. Regissøren selv var helt bevisst sin voldsbruk i anti-voldsøyemed:

«De gangene jeg har sett filmen med publikum, lo de når de var ment å le. Og når de ikke skulle, var de helt stille.»

DA HAR JO VOLD sin funksjon. På samme måte resonnerte Sam Peckinpah, da han laget «The Wild Bunch» (1969):

«Jeg prøvde å vise hvordan i helvete det er å bli skutt.»

På samme måte som i «Bonnie and Clyde» var skurkene helter, en film som vakte oppsikt med koreograferte skytescener. Peckinpah klippet selv i den etter at den hadde vært igjennom sensuren og understreket at han ikke ønsket at volden skulle overskygge hva som faktisk skjer med filmens personer.

«Gudfaren»-trilogien, «Scarface», Martin Scorseses «Taxi Driver» og David Lynchs «Wild at Heart», for ikke å snakke om Tarantino-filmene «Reservoir Dogs» og «Pulp Fiction», har alle skapt debatt for sin voldsbruk. Sistnevnte har skapt en ikke uproblematisk skole med sin distanserte ironi til temaet. Hvorfor skal vi for eksempel se at Michael Madsen hogger øret av en fyr i «Reservoir Dogs»? Et eksempel på unødvendig forråing.

SELV OLIVER STONE er tydelig Tarantino-påvirket i sin «U-Turn», et dårlig forsøk på å tiltrekke seg oppmerksomhet med en ørkesløs voldsorgie fra bondelandet. Stone er mannen som vakte rabalder med «Natural Born Killers» (1994). Den er en annen sak. Det var med nød og neppe filmen ble vist på Oslo-kinoene. Stones blodig satiriske oppgjør med USAs voldskultur og medias griske bruk av den ble hardt klippet før lansering og skapte storm i flere land, særlig siden flere drap tilsynelatende ble utført etter mønster av filmens Mickey og Mallory. Regissøren ble saksøkt og lå i hard batalje med forfatteren John Grisham om ansvaret for dette.

«JEG HAR ALLTID følt at Amerika er så overdrevet at jeg måtte overdrive enda mer for å vise fram den typen galskap vi har i vår kultur, ikke bare TV-kulturen, men også en falskhetskultur (culture of hype),»

har Stone selv sagt om filmens virkemidler og henviser til korrupt politi og våpensalg. Han spar sine poenger ettertrykkelig inn i oss og er i alle fall ikke bevisstløs. Iblant er det nødvendig å være avskyelig. En kvalmende drapsscene i fjorårets «American History X» om amerikansk nazisme er for eksempel helt på sin plass.

Når USAs politikere nå er rørende opptatt av Hollywoods ansvar, er det grunn til å heve øyenbrynene. Vi snakker om et land som har legitimert drap på statsplanet. Film skaper ikke samfunnsvolden. Men film kan reflektere og belyse hva som skjer rundt oss. Der er det vold. Slåsskampene i «Fight Club» er ikke annet enn en brutal inngang til sider av virkeligheten filmen ellers tar opp.