Grøssende kjedelig

«Paranormal Activity 4» er utmattende banal.

FILM: Jeg har sagt det før: Det er noe unaturlig og nesten skummelt ved det faktum at de tre «Paranormal»-filmene har spilt inn i underkant av 600 millioner dollar, med 3-ern som den mest innbringende. Det er deprimerende og mistenkelig, men like fullt et faktum. Og kjensgjerninger skal man ta på alvor og analysere.

Årets dølleste
Slik henger det sammen: Disse kvasiamatørfilmene påvirker to av våre primale instinkter. Ganske mange synes filmene er uimotståelig skumle - det er disse som har gjort Oren Peli søkkrik. For noen av oss andre, er det kjedsomheten som gjør seg sterkest gjeldende. På den ene side kan jeg ikke unngå å bli småskremt. Jeg hører den rumlende bassen som annonserer at gys er på gang. Jeg vet at en skygge vil komme forbi, ledsaget av en hard lyd. Den kommer, den kommer ... der! Og gyset sprer seg nedover ryggraden.

Men hva hjelper det, når 86 av filmens 88 minutter tilbringes i ulidelig kjedelig selskap med en familie som må være årets dølleste. Filmens «tagline» kunne vært: «Den som venter på noe vondt ... må vente lenge.» I stedet for tilfredshet forårsaket av gode gys, forlater jeg salen irritert og småaggressiv. Jeg kunne knust en vase, men skriver i stedet en anmeldelse.

Antidramaturgi
Filmene henvender seg til et ungt publikum og det er et paradoks at en ungdomsgenerasjon som ifølge jevnlige medieoppslag er på grensen til ADHD og har konsentrasjonsevnen til en husflue, kan sitte i ro og se disse filmene uten å kjede seg grønne.

Regien er igjen ved Henry Joost og Ariel Schulman, gutta bak den uendelig mye mer fascinerende «Catfish». Dessverre bryr de seg lite om å gjøre karakterenes reaksjoner sannsynlige. Skuespillerne sier til stadighet «what the fuck» når en kniv daler ned fra taket eller en uforklarlig skygge farer gjennom rommet, men deretter fortsetter den traurige hverdagen som før. Regissørene bedriver en form for antidramaturgi og handlingen er irrelevant, men jeg plikter å nevne at gutten i nabohuset er ond og lager trøbbel for vår gledesløse kjernefamilie, som bruker mye av tida på å forklare hvorfor det alltid står et kamera på i rommene der skumle ting skjer.