Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Grøsser i Ap-kjelleren

Hvis du vil bli statsminister, er Ap et fint sted å lære krisehåndtering, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Å lese boka «Alle skal ned» om Arbeiderpartiets mareritt de siste par åra, er som å se en skrekkfilm hvor personer ustoppelig går alene ned i mørke kjellere for å undersøke hvor den skumle lyden kommer fra.

Ikke gå ned dit! Hold deg oppe i lyset sammen med vennene dine, fikk jeg lyst til å skrike da jeg var yngre, men nå tenker jeg at de får som fortjent. Regissøren følger jo den samme dreieboka. Alle skal ned i den mørke kjelleren og møte sin skjebne, det vet alle som ser på.

Jeg er sikker på at Jonas Gahr Støre har lest seg opp på sjangeren politisk drama før han tiltrådte som partileder, men boka til de to VG-journalistene Marie Melgård og Lars Joakim Skjervøy avslører at her skortet det på praktisk erfaring. Om så bare fra et lokallag eller borettslag. Han kjenner ikke til mørket der nede og derfor frykter han det heller ikke.

Han skulle hørt på Jens. Noe av det siste Jens Stoltenberg ifølge boka skal ha gjort som partileder var å be lederen av valgkomiteen, Martin Kolberg, som skulle utpeke hans etterfølger, om å fjerne Trond Giske fra sentralstyret. Ønsket ble videreformidlet av Hans Kristian Amundsen, Stoltenbergs nære rådgiver og taleskriver.

Kolbergs tørre svar var: «Du kan hilse tilbake og si at det burde han ha ordnet opp i selv for lenge siden.»

Det er litt av en åpningsscene. Du vet ikke helt hva som burde vært ordnet opp i, men du vet at denne unnlatelsessynden kommer til å straffe seg. Og det gjorde den. Stoltenberg hadde utviklet et pragmatisk forhold til mannen som var ute etter jobben hans, men han fryktet at etterfølgeren Jonas Gahr Støre var et lettere bytte. Nå var det for sent, og Kolberg sa det som det var; det var Stoltenbergs ansvar som ikke hadde ryddet opp mens det ennå var tid.

Med noen hederlige unntak, ikke minst varslerne og deres hjelpere, er det få av aktørene som kommer godt ut av boka som tar for seg tida fra lederskiftet til det politiske og menneskelige dramaet som utspilte seg for åpen scene i Ap sist vinter. Det endte som kjent med at Trond Giske måtte trekke seg som nestleder etter å ha brutt partiets retningslinjer mot seksuell trakassering.

Men Jonas Gahr Støre er også merket og har med seg en tung bagasje når han skal lede partiet videre. Giske er ute. Men Støre har fått en sjanse til og kan bli statsminister.

Mens de andre aktørene i Ap-dramaet synes å ha en tydelig agenda, er Støres motiver for å handle som han gjør mer uklare. Han begår fatale feil under valgkampen og etter valgnederlaget, på tvers av råd fra partiets fagfolk. Han er lukket om egen økonomi og skjønner ikke hvordan det skader partiet. I en avgjørende periode høsten 2017, resignerer han og gir fra seg styringen til mannen som hadde ansvaret for den mislykkete valgkampen. Han forviser folk som kom med advarsler og fikk rett.

Støre mistet tillit der han trengte det som mest. Hos dem som var på lag med ham. Det var som da han i valgkampen åpnet for Venstre, men stengte for MDG og Rødt. I fagbevegelsen ristet de på hodet.

Det avgjørende feilsteget i håndteringen av metoo er lett å se i ettertid; det er der Støre i praksis aksepterer Giske-sidens historiefortelling om maktkamp og renkespill. Han sidestiller sine to nestledere; den ene anklaget for seksuell trakassering, den andre som står opp for varslerne. Hadia Tajik blir dels stengt ute og mistenkeliggjort, fordi hun engasjerte seg for varslerne. Det rammet også andre i partiet som har stilt opp for varslerne, ikke minst avdøde Hans Kristian Amundsen, som til slutt ble presset ut av partisekretær Kjersti Stenseng.

Det er en fæl historie det er for sent å rette opp.

Men hva skal varslere i Ap tro? For det store publikum endte vinterens batalje med at en nestleder måtte gå, så man tenker vel at systemet virker. Men det var på hengende håret. For folk som følger nøyere med, er det mer påfallende at varslernes forsvarere møtte så hard motstand at partiet nesten ble slitt i biter. Det er neppe blitt mer fristende å varsle i Ap etter dette. Sårene stikker fortsatt dypt og dyktige folk teller på knappene om de vil fortsette.

Knut Arild Hareides utstrakte hånd kan bli redningen. Hvis Støre likevel får en ny sjanse til å samle partiet bak en regjering, har han med seg en dyrkjøpt håndbok i krisehåndtering. Det er mye lærdom i å feile, hvis man først bare innrømmer at feil ble gjort.