Grotesk lesning

Uris nyeste roman tar opp Bjugn-saken. Den ryster langt inn i margen.

BOK: «Sannhet» er tema for årets litteraturfestival på Lillehammer. En skulle tro Helene Uri har skreddersydd sin siste roman i den anledning. «Den rettferdige» handler om sannhetens relativitet i en så grotesk form at den ryster langt inn i margen.

Overgrep


Boka åpner med begravelsen til Karsten Wiig. Tilstede er kun en fet prest, en gammel skyldbetynget advokat, den avdødes voksne datter, hans samboer og mor. Flere kommer ikke. Wiig har gjort noe unevnelig. Ganske raskt forstår vi at det dreier seg om overgrep mot de to døtrene. Like raskt forstår vi at det er noe som ikke stemmer med dommen som falt 15 år tidligere. På samme tid som skandalen i Bjugn.

Hvordan kan en god og kjærlig familiefar bli urettmessig beskyldt, dømt og fengslet for overgrep mot sine to døtre?

Wiig har mye mot seg, Han liker å bade naken. Han er en ivrig fotograf.

Han er en kjærlig far. Aller viktigst. Han er utro mot kona. Da kona i en utrolig scene avslører det, blir hun så rasende at hun tiltror ham hva som helst. Med altfor god hjelp av en overivrig advokat, utspekulerte barnepsykologer og den medisinske ekspertise blir hun overbevist om at mannen hun har elsket så høyt er en grusom overgriper. Hun overbeviser døtrene om det samme.

Bikker over


Helene Uri kan språk. Hun synes å elske språk. Og hun nyter åpenbart og utforske det når hun skriver. I passasjer har hun leseren helt i sin hule hånd. Visse steder bikker språkgleden over i digresjoner, stillek og morsomheter som ikke helt kler denne boka. I begynnelsen går det også litt tregt kompositorisk, der hun bygger opp mot et slags klimaks gjennom flere parallellhistorier. Dette er likevel bagateller i forhold til styrken i Uris fremstilling av den tunge tematikken.

Den rettferdige selv er advokat og heter Edvard Frisbakke. Han er rundt nitti år da Wiig blir begravet. Etter en grusom hendelse i barndommen ble Frisbakke forkjemper for barn utsatt for overgrep. Det trengtes i etterkrigs-Norge der de mest groteske overgrep ble fortiet. Men et eller annet sted bikker rettferdighetstørsten over. Det innser Frisbakke altfor sent. Da har han ødelagt livet til mange fedre og enda flere barn. Deriblant Wiig og hans to døtre.

Kan en slik mistanke noen gang bøtes på? I en utrolig elegant og hjerteskjærende avslutning viser Uri hvor umulig det er å rette opp slike groteske mistanker.

Bør leses


Ja, leseren sitter selv igjen med en frustrerende tvil om hva som egentlig er sant, i denne boka der ingen er onde. Alle bare ofre. For det synes ikke å være noen å klandre etter nittitallets groteske jakt på potensielle overgripere. De skyldløse skyldige, den vitenskapelige ekspertisen, skjuler seg bak sin profesjon og groteske tro på egen sannhet. For dem burde «Den rettferdige» være obligatorisk. Ja, alle burde lese denne boka.