Ole-Martin Ihle hevder i Dagbladet 21. januar at «Rock = revolt?» er en artikkel jeg har skrevet «mange ganger før». Men Ihles debattinnlegg er også skrevet før - av kompisen Aslak Nore. For ett år siden forsøkte Nore å innprente overfor Ny Tids lesere at undertegnede er og blir «irrelevant». Hvorfor? Tja, si det. Snakkeklassens hurragutter tror visst at det bare er å holde seg for øra og rope «dum! dum! dum!» mange nok ganger, så vil meningsmotstandere knekke sammen i krampegråt. Den slags fungerer kanskje i skolegården på Oslo katedralskole, men i det offentlige rom er argumentasjonskravene høyere.

I nevnte artikkel bruker jeg fire og en halv side på å plukke fra hverandre Ihles propaganda for kommersiell pop. Han tar ikke til motmæle mot ett eneste punkt. Riktignok innvender han spakt at et par av sitatene er fem år gamle - men hvis Ihle plutselig har begynt å skamme seg over disse uttalelsene, synes jeg han skylder offentligheten et oppklarende inserat. Det er fint å kunne legge ting bak seg. Ihle uttrykker forundring over at noen kan forsvare indiekulturen på politisk grunnlag. Sitt eget standpunkt betrakter han åpenbart som «apolitisk», enda det har høyst politiske implikasjoner: Hvis man pirker litt i Ihles engasjement for r’n’b, ser man at det begrunnes med «bransjens profittlogikk». Nyvinninger i musikkfeltet skyldes ikke avantgardens innsats, men tapre r’n’b-produsenter som «vil selge plater». Ihle røper ikke hva han mener om offentlig kulturstøtte, og trenger det heller ikke: Den biten har Ulf Erik Knudsen allerede tatt seg av.