Grotesk naivitet

Når Fremskrittspartiet utøser sin galle over «kulturelitister» og «smaksdommere», kamufleres standpunktet som et håndslag til «folket».

Ole-Martin Ihle hevder i Dagbladet 21. januar at «Rock = revolt?» er en artikkel jeg har skrevet «mange ganger før». Men Ihles debattinnlegg er også skrevet før - av kompisen Aslak Nore. For ett år siden forsøkte Nore å innprente overfor Ny Tids lesere at undertegnede er og blir «irrelevant». Hvorfor? Tja, si det. Snakkeklassens hurragutter tror visst at det bare er å holde seg for øra og rope «dum! dum! dum!» mange nok ganger, så vil meningsmotstandere knekke sammen i krampegråt. Den slags fungerer kanskje i skolegården på Oslo katedralskole, men i det offentlige rom er argumentasjonskravene høyere.

I nevnte artikkel bruker jeg fire og en halv side på å plukke fra hverandre Ihles propaganda for kommersiell pop. Han tar ikke til motmæle mot ett eneste punkt. Riktignok innvender han spakt at et par av sitatene er fem år gamle - men hvis Ihle plutselig har begynt å skamme seg over disse uttalelsene, synes jeg han skylder offentligheten et oppklarende inserat. Det er fint å kunne legge ting bak seg. Ihle uttrykker forundring over at noen kan forsvare indiekulturen på politisk grunnlag. Sitt eget standpunkt betrakter han åpenbart som «apolitisk», enda det har høyst politiske implikasjoner: Hvis man pirker litt i Ihles engasjement for r’n’b, ser man at det begrunnes med «bransjens profittlogikk». Nyvinninger i musikkfeltet skyldes ikke avantgardens innsats, men tapre r’n’b-produsenter som «vil selge plater». Ihle røper ikke hva han mener om offentlig kulturstøtte, og trenger det heller ikke: Den biten har Ulf Erik Knudsen allerede tatt seg av.

Når Frp-Knudsen eller danske Anders Fogh Rasmussen utøser sin galle over «kulturelitister» og «smaksdommere», kamufleres standpunktet som et håndslag til «folket». Ihles originale bidrag er å framstille markedspopulismen som en redningsaksjon for «negeren». At gutteromsbleike indietryner ser med skepsis på hip hop-miljøets materielle eksesser, skyldes ifølge Ihle en forfinet form for rasisme. Men hvis målet er at svarte og hvite skal ha tilgang til det samme utvalget av roller i musikkindustrien, er feiringen av den infantile sløsekulturen i beste fall en taktisk blunder: Overforbruket av champagne er ingen vei til frigjøring, men et symptom på at svarte artister må framstå dobbelt så systemlojale som sine hvite kolleger. De tvinges til å vise seg for oss i konsumentens skikkelse, mer enn for eksempel som kunstnere og intellektuelle.

I virkeligheten har verken «folket» eller «negeren» stort å tjene på Ole-Martin Ihles initiativ til ominnredning av middelklassens platehyller. Den eneste som profitterer på standpunktet er Ihle selv, når klientellet på Litteraturhuset trenger en ny snakkis tjue minutter før stengetid. Men så snart hans «kontrære» kultursyn vinner reell makt, for eksempel gjennom et mørkeblått flertall ved neste stortingsvalg, vil også Ihles bidrag til offentligheten bli stående som et grotesk monument over 00-tallets politiske naivitet.

INDIE: Conor Oberst fra Bright Eyes. Foto: SCANPIX
INDIE: Conor Oberst fra Bright Eyes. Foto: SCANPIX Vis mer
BENDIK WOLD.</B>
<B>OLE-MARTIN IHLE</B>