TVETYDIG: Det er mye sovjetnostalgi i Sofi Oksanens solide debutroman «Stalins kyr». Foto: LARS EIVIND BONES
TVETYDIG: Det er mye sovjetnostalgi i Sofi Oksanens solide debutroman «Stalins kyr». Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Grotesk nostalgi

Sofi Oksanen regnes nå blant Finlands fremste yngre forfattere. Og hun er virkelig god i skildringen av Vestens sykelige kroppsfiksering som kontrast til Stalin-tidas Sibir.

Ukas bokanmeldelser

BOK: «Hvor er alle de alminnelige russiske kvinnene? De som fylte gatene fra den ene siden til den andre med sine tunge gyngende akterspeil. Og de knekorte foldeskjørtene, som var helt utbrettet oventil fordi det var så mye mage og rumpe at foldene ikke hadde en sjanse (...) barter overfor leppestiften, hår på leggene, sirskjoler med korte ermer, sandaler og sprukne hæler, brukne tykke tånegler, føflekker, kviser...».

Russiske horer
Det er mye nostalgi i Sofi Oksanens debutroman «Stalins kyr». Hun er halvt estisk og halvt finsk. Det er også hovedpersonen Anna, som vokser opp i en «steinfinsk» by på 80-tallet. Hennes finske far er aldri hjemme. Han er i Moskva på forretningsreise.

Der tilbringer han tida med russiske horer som han kjøper med smuglervarer fra Finland. Annas ingeniørmor får ikke jobb og går hjemme og lengter tilbake Estland. Likevel nekter hun sin datter å snakke estisk — ja, i det hele tatt å røpe at hun har estisk blod. Da vil både Anna og moren bli stemplet som horer. For det var de «russiske horene» som fikk seg en finsk mann og kom seg bort fra et knugende Sovjet.

Spiseforstyrrelse
«Jeg veide 45 kilo, og det var strålende, aldeles strålende skrekkelig skremmende», skriver Anna. I skam, angst og frustrert sorg utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse. Hun fråtser i de finske kjøpesentrene, stapper i seg søtsaker og spyr det opp igjen. Etter hvert slutter hun helt å spise, og ser ut som en leirfange. Moren merker ingen ting. Hun fôrer sin radmagre datter med all den vidunderlige maten hun selv ikke fikk da hun vokste opp i 50-tallets Estland. Der levde de på Sovjetsamveldets «superpoteter», vasne blå poteter gjødslet med superfosfat.

Sibir 1943
Sofi Oksanen fikk blant annet Finlandiaprisen for sin tredje roman «Puhdistus» i 2008. Hun regnes nå blant Finlands fremste yngre forfattere. Og hun er god. Skildringen Annas groteske spiseorgier og sykelige kroppsfiksering blir avbrutt av snapshots fra Sibir 1943. Der utviklet de også spesielle spisevaner.

«Noen har sagt at mus og rotter smaker som annet kjøtt om man graver dem ned i bakken, men hvor kan han gjemme dem så ingen finner dem?», tenker en av fangene. Og det er nettopp disse bruddene mellom Sovjet-tidens reelle sult og reell lidelse, og vestlige ungdoms mentale sult og mentale lidelser, som gjør denne boka til en helt spesiell samtidsroman. Men Oksanen kunne med fordel kunne dempet de mange anorektiske dypdykk. De blir vel ensformige.

Det er ikke tvil om at Oksanens hjerte ligger i Estland; i et førmoderne Estland. Hun formulerer også en tvetydig lengsel tilbake Sovjets matkøer og uformelige klær, som verken skapte selvsentrerte anorektikere eller motehysteri.

Sitt finske fedreland levner Oksanen liten ære. Skal vi tro henne, består det av gjerrige, drikkfeldige, ugjestfrie innbyggere. «Et steinfinsk kaffebord bugner aldri av noe, mor forteller til mormor hvordan hun hos svigermor kom til å jakte på en sildebit med en liten koldgaffel på en kaffeskål hvor det var fire-fem biter som var beregnet på alle som satt rundt bordet.»


LES OGSÅ:
Disse bøkene selger best akkurat nå
Flere bokanmeldelser
Dagbladet.no/litteratur