Grotesk og humoristisk

«Vei uten kart» er kvinnelitteratur i ordets beste forstand, med et sjeldent fortelleroverskudd og en brutalt humoristisk evne til å formulere en virkelighet der barn er ofre for sine mødre som igjen er ofre for menn som selv er ofre.

Antropologen og forfatteren Dorothy Allison vokste selv opp i en familie med en altfor ung mor og en notorisk overgriper til stefar, en oppvekst hun skildrer i sin selvbiografiske debutroman «A bastard out of California».

Også i «Vei uten kart» er temaet brutale menn, alkohol, overgrep og en oppvekst som skjebnebestemmer deg til taper. Og det er kampen mot denne skjebnen hovedpersonen Delia tar opp.

Pustebesvær

Alkoholisert tidligere rockestjerne, som en gang reiste fra sine to små døtre på flukt fra en ektemann som nesten slo henne i hjel - bare for å havne i armene på en sjarmerende rockestjerne, notorisk utro og aldri edru, som til slutt kjører seg i hjel. Men de to fikk en datter sammen, og romanen åpner idet Delia reiser tvers over det amerikanske kontinentet med en sørgende og hatefull farløs datter i et vrak av en bil - tilbake til den slitne og fattigslige barndomsbyen i Georgia for å vinne tilbake sine to eldste døtre.

Men, brutal som den kan høres ut, dette er en overskuddsroman, fortettet, humoristisk, grotesk - og den trollbinder. Jeg får pustebesvær når jeg leser om heten i den fattigslige amerikanske småbyen.

Og Allison har en helt unik evne til å formulere skjebner, eller typer, da helst kvinnetyper. Som de tre døtrene, hvis oppvekst vi følger: Den forfrosne Cissy som aldri føler seg trygg, annet enn når hun er på huleutforskning - og som bare får sove omsluttet av det stummende mørket langt under jorda.

Eller Dede, vakker, overflatisk og potensiell rusmisbruker som er livredd for å bli elsket, og med den ene drømmen om å få å kjøre trailer. Og til slutt den fanatisk troende Amanda, en kriger som elsker Jesus og hater sin mor.

Absurd

Men hvordan gi dine egne barn en god barndom når du selv aldri har hatt noen? Som foreldreløse Delia, hvis familie bare forsvant, og som derfor ikke har noen forutsetning for å vite hvordan «ordentlige mennesker oppfostret avkommet sitt».

Men det er ikke bare kvinner som er ofre her. Også menn, som Delias eksmann, kvinnemishandleren Clint, som vokser opp med en overgriper til far og som selv er potensiell morder - eller «gal». For ingen er normale i Allisons bok. Hun forteller med en absurd realisme som overbeviser, overrasker og morer. Min favoritt er Nadine, mor til Dedes tilbeder Nolan (kanskje den eneste i romanen som er i stand til å våge å elske), og hvis mor etter et slag forvandles fra en anorektisk, moraliserende livsfornekter til en enorm, konfektspisende vellysting som elsker å snakke griseord.

Ellers er det mye dramatikk her - og det ender godt - men mer vil jeg ikke røpe, for denne boka burde du selv lese. «Vei uten kart» er nemlig en leseropplevelse av de sjeldne.