Anmeldelse Film «Pinocchio»

Grotesk, vakker og skummel barnefilm

«Pinocchio» er kanskje ikke for seksåringene som kan slippe inn i kinosalen. Men for mange andre.

Publisert

FILM: For en merkelig følelse. På den ene siden har jeg lyst til å bare la meg sluke av «Pinocchio», av de nesten svimlende vakre, disige, skittenromantiske bildene som mesterregissør Matteo Garrone tryller frem. Her er en verden som er eventyrlig uten å være glatt, poetisk uten å være sentimental. Det er rett og slett nydelig å se på.

På den andre siden har jeg ikke lyst til å gå inn i dette universet i det hele tatt. På grunn av Disneys nusselige versjon har generasjoner av unge vokst opp i troen på at «Pinocchio» er en søt historie om en dukke som blir levende. Den er ganske løst basert på Carlo Collodis roman fra 1883, om snekkeren Gepetto som så sterkt ønsker seg en sønn at han skjærer ut en gutt av en trestubbe. Gutten, Pinocchio, er en uskikkelig fyr som helst går sine egne veier, før han angrer og blir gjenforent med faren sin.

Kan skremme

Men Carlo Collodis roman fra 1883 er mørk og ofte ganske brutal, der høyst reelle farer møter barn som ikke vil gi på skolen eller respektere sine kjærlige og hardtarbeidende foreldre. Denne «Pinocchi»-filmen ligger langt tettere på boken enn hva Disney-filmen gjorde, og resultatet er en tidvis uhyggelig affære som har fått en seksårsgrense på kino som virker noe slepphendt. Jeg tror jeg ville blitt vettskremt hvis jeg hadde fått se denne filmen som seksåring.

Litt eldre barn, derimot, kan nok komme til å føle seg respektert og tatt alvorlig ved å se en film som ikke viker unna det som er vanskelig, men viser frem et barn, riktignok av tre, som blir truet og manipulert og hengt opp i et tre. Og der handlinger, for noen, har konsekvenser som det rett og slett ikke er mulig å gjøre om på.

Varm Benigni

Så må det legges til at «Pinocchio» også har varme, rørende øyeblikk. Roberto Benigni, som laget sin egen, kritikerslaktede «Pinocchio» i 2002, er hentet inn for å spille Gepetto, noe han gjør på en aldeles inntagende måte.

Den ofte outrerte Benigni holder sine egne klovnerier i tømme, og skaper en følelse av at Gepetto gjør akkurat det samme — at han renner over av en farskjærlighet som er så sterk at han må holde den igjen, overfor en sønn som ikke skjønner hva for en gave det er og som ofte leker med det skjøre farshjertet. I tillegg til Benigni har Garrone funnet karismatiske skuespillere med fantastiske, rynkete ansikter, som nærmest selv ser ut som levende trestubber.

Fascinerende effekt

Pinocchios ansikt er en fascinerende blanding av hud og tre, og dyrene han møter i boken, gresshoppen, reven, katten, er her åpenlyst spilt av mennesker, ikke dataanimerte kreaturer. Det er et grep som holder filmen i kontakt med teatret, men også med det litt ubestemmelige grenselandet mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige. Det er forstyrrende, grotesk, fascinerende, og umulig å ta øynene vekk fra, som filmen for øvrig.

«Pinocchio»

Familiefilm/live-action/animasjon

Skuespillere: Federico Ielapi, Roberto Benigni, Martine Vacth
Premieredato: 25. desember 2020
Aldersgrense: 6 år
Orginaltittel: «Pinocchio»

«Grotesk og vakker»
Se alle anmeldelser

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer